Lyrikkens Loverboy

Lyrikkens nye loverboy ligner på Elvis og skriver dikt om skogen. Latterlig, sier Markus Midré om sammenlikningen.

KLOKKA VAR 03.30 i Oslo sentrum. Poet Markus Midré hadde vært på fest, han var sulten, han ville ha nattmat. Han gikk inn på Burger King, stilte seg i køen, ventet. Akkurat da han skulle bestille en burger, kom en ung mann med sportsklær bort til ham.

Mannen med sportsklær lente seg mot Markus.

Han hadde noe han ville ha sagt.

VI SITTER PÅ EN KAFÉ i skogen. Det er monsuntid på Østlandet, pensjonister med paraplyer overalt. Markus har stripete genser og brune øyne. Han er den unge kjendisen i norsk litteratur. Han får kunstnerstipend fra staten.

- Hvorfor skriver du dikt?

- Oi. Det var et vanskelig førstespørsmål. Jeg vet ikke. Jeg kan ikke si det på noen annen måte enn at jeg liker den kortfattede formen. Jeg skrev musikktekster tidligere, så overgangen til poesi var ikke så stor. Jeg ønsker å skape bilder som rører ved deg.

- Men hva er det med diktet som kan røre ved meg?

- Diktet skaper et stort rom som du kan legge egne ting i.

- Det forstår jeg ikke noe av.

- Diktet gir et ubegrenset antall tolkningsmuligheter. Det er vel det jeg mener. Eller, jeg vet ikke hva jeg mener. Diktet har sin egen musikk. Det er kanskje det jeg mener.

Det første diktet Markus skrev, ble til i sommerferien etter videregående. Markus hadde en bekjent som het Alexander Melli. Alexander hadde gitt ut diktbok. Markus ville også gi ut diktbok.

- Jeg tenkte at «hvis han klarte det, så klarer jeg det også». Så da satte jeg meg ned, da. Og skrev.

- DEN FØRSTE BOKA FIKK veldig gode kritikker. Hva tenkte du da?

- Jeg prøvde å ikke ta det innover meg. Jeg ville ikke bli en poet som...det fins mange eksempler...det er lett å bli selvopptatt og selvhøytidelig Jeg tenkte at jeg bare skulle fortsette å være normal.

- Fortsette?

- Ja, ett år eller to. Så fikk jeg heller se.

Markus har vært avbildet i Det Nye og Mag. I Det Nye ble han framstilt som den pene poeten. Mag slo på stortromma, og kåret Markus til månedens kjekkas . Aftenposten kaller ham lyrikkens loverboy og mister melankolsk .

- Hva synes du om sånne utsagn?

- Det er helt latterlig. Disse tingene hører ikke sammen i det hele tatt.

- Hva mener du? Er det ikke mulig å være pen poet?

- Det går sikkert an. Men når det gjelder overskriften «lyrikkens loverboy» i Aftenposten, så får den stå på journalistens egen regning. Det er ikke noe jeg kan forholde meg til. Det er nå en gang slik at dagens forfattere må stille opp på en del ting. Du må for eksempel delta i talkshow og snakke piss for at boka di skal selge.

- Har du fått mange brev fra unge jenter?

- Nei. Jeg fikk noen brev etter den første boka. Men de var ikke fra unge jenter.

- Var de fra eldre kvinner?

- Nei.

- Hvem var de fra, da?

- Interesserte.

- Å. Er folk egentlig opptatt av dikt?

Markus nøler, han drikker vann, han svarer at det er veldig få som er opptatt av dikt. Han tror at de fleste av oss ble skremt bort fra poesien på skolen. Av krigspoesien . Han sier at det er langt fra krigspoesien til hans egen poesi.

- Jeg har hørt at du vanligvis tar deg en drink og en røyk.

- Jeg røyker aldri.

- Nei vel. Men jeg har hørt at du gjerne tar deg en drink og en fest.

- Ja.

- Men så kommer det perioder hvor du ikke tar deg en drink og en fest.

- Å?

- Ja, det sies at du forsvinner fra jordas overflate. Og så, noen måneder seinere, kommer du ut med en ny bok.

- Hmmm. Ja. Kanskje det er slik det er. Jeg bruker å skjerpe litt inn på den sosiale tiden før jeg gir ut en bok. Det tar tid å gi ut bok. Men ellers må jeg si at jeg oppfatter meg selv som en veldig sosial forfatter. Jeg prøver i hvert fall å ha et sosialt liv. For det er veldig lett å ikke ha det. Det er lett å bli sær.

- Og du vil ikke bli sær?

- Nei. Men jeg kan ikke svare på om jeg har blitt det, likevel.

MARKUS MIDRÉ LIKER U2 og Paul Simon. Han ønsker å presisere at han liker annen musikk også. Men U2 og Paul Simon har betydd mest. Det skal være sikkert.

- Du skulle gjerne vært Bono?

- Nei. Han er litt for selvhøytidelig. Men han er flink. Jeg ser opp til han.

Det blir stille en stund. Eller stille og stille. Pensjonistene ved nabobordet snakker høylydt om en venninne i USA.

- Du likner på Elvis, sier fotograf Brun til Markus.

- Kanskje jeg kunne blitt den nye Elvis, sier Markus.

- Det hadde vært noe. Det selges ikke så mange lyrikkbøker, for å si det sånn.

For å forklare nærmere: Hvis Markus selger 700 bøker, blir han kjempefornøyd. 700 bøker er bra. 700 bøker er mer enn det man kan forvente.

- Men det jeg kan trøste meg med, er at enkelte av dem som leser diktene mine, får en sterk opplevelse. Det er utrolig gledelig å tenke på.

- Hvordan jobber du?

- Jeg tar notater. Jeg går alltid rundt med notatbok. Hvis jeg er ute og reiser eller sitter på bussen, så noterer jeg ned de ordene jeg kommer på.

- Har du notatbok nå?

- Nei.

- Å.

- Notatene er den morsomme delen av jobben. Den kjedelige delen av jobben er å bearbeide notatene når jeg kommer hjem. Da sitter jeg foran PCen og føler meg som en funksjonær.

DEN NYE BOKA HETER «kom alle mennesker». På coveret har Kim Hiorthøy tegnet en mann som sitter i et tre og ser et bolighus fly forbi.

- «kom alle mennesker» er bare en fin setning, sier Markus.

- Den lyder så fint. Den har noe enkelt over seg. Samtidig som det er noe stort der.

- Du skriver mye om skog. Hvorfor det?

- Fordi det er en motreaksjon til den forrige boka mi, «Elefantene». Den handlet om storbyen London, teknologien, alle sikkerhetsrutinene som kunne bryte sammen i det moderne livet. Så den nye boka er en motvekt. Derfor handler den mye om regn, trær og fugler.

- Har du vært mye i skogen selv?

- Ja. Da jeg var yngre. Ikke så mye de seinere årene. Skogen er vakker, men den har samtidig noe faretruende over seg.

Vi går ut av kafeen, ut i skogen. Noen kyr står og beiter på en mark. Markus spør om jeg noen gang har veltet en ku. Jeg svarer at jeg aldri har veltet en ku. Det har ikke Markus, heller.

TILBAKE I BURGER KING-KØEN: Den unge mannen med sportsklær er tett inntil Markus nå. Han begynner å hviske. Han hvisker et helt dikt. Et dikt om en person som sitter bøyd over vannkanten og stirrer på seg selv.

Et dikt fra Markus' første bok.

Den unge mannen med sportsklær kan diktet utenat.

Markus Midré sier «takk».

«Tusen takk».eivind.eidslott@dagbladet.no

Sak:

Markus Midré er Norges mest mediomtalte poet. Han er 24 år.

Tekst:

Eivind Eidslott

Foto:

Agnete Brun

BALOON MOOD: - Jeg har aldri møtt noen som har sagt at de ikke liker det jeg skriver. Men de tenker vel sitt, sier Markus Midré.