Lyrikkforståelse

«En lyrikkhistorie bør vel ha mot til å spørre hvor lyrikken befinner seg også i dagens Norge?»

Norges første lyrikkhistorie er nylig fullført av Ivar Havnevik. Nærmest over natten kom kulturjournalist og lyrikerbiograf Fredrik Wandrup med et realt slakt, rituelt og genrehistorisk korrekt utført. Som betimelig aggresjon?

«Dikt i Norge. Lyrikkhistorie 200- 2000» gjør tilgjengelig store deler av lyrikkhistorien ved å servere noen lange utviklingslinjer om lyrikkens historiske produksjons- og lesemåter. Bokas største svakhet er ikke folkeliggjøringen og forenklingen av et krevende, stort og viktig stoff, for det er neppe så dårlig gjort. Havnevik klarer riktignok bare tidvis å aktualisere den gamle lyrikken på sterke måter, verst er det at han helt overser verdien av den andre vendingen: å skrive den samtidige lyrikken inn i historien.

Bokens største svakhet er derfor det lyrikkbegrepet den jevne leseren sitter igjen med, når den aller viktigste kilden til en allmenn og historisk lyrikkforståelse er uteglemt fra Havneviks bok. Nemlig samtidens lyrikk. Eller bedre: Forståelsen av samtidens lyrikk. Som igjen inkluderer samtidens lyrikkforståelse. Blikket for lyrikken er ikke vendt utover mot leseren og samfunnet, men innover i lyrikkens mer eller mindre avleggse kategorier. Dermed står lyrikken i fare for å bli gjort både umyndig og ufarlig.

Havnevik skriver i det avsluttende kapitlet om «Linjer og krysskoplinger 1965- 2000» bl.a. følgende: «Etter 1980 er det blitt stillere om visekunsten som litterær ytringsform. Tilnærmingen til pop-musikken har medført et tap i litterær originalitet og større vekt på det musikalske elementet.» Og: «Det viser seg at det nok tar tid å endre både lyttere og bokkjøpere, ettersom endringene må gå den lange veien gjennom utdannelse av lærere og deretter ungdom som så skaper grunnlag for mottakelse av ny kunst.»

Disse påstandene og mange flere demonstrerer en blindhet overfor samtidens lyrikk. Og det er alvorlig, siden det er i samtiden vi lesere tross alt lever med vår lyrikkforståelse.

Det første utsagnet viser et eksempel på at Havneviks lyrikkbegrep er tuftet på en svært konvensjonell og anakronistisk genreforståelse. Lyrikken får innpass i samtidens populære kunstformer såvidt det er gjennom visekunsten, ikke gjennom popmusikken. Det første er kunst, det andre bare musikk. Men kanskje er det nettopp bare et godt nok blikk på poplyrikken som kan omskape lyrikkhistorien til et språklig arsenal heller enn et borgerlig-akademisk museum.

Det andre utsagnet viser at hans ideallesere sannsynligvis er av den ganske så eldre garde. For det er nå vitterlig slik at da jeg gikk ut av gymnaset i 1982, fantes det allerede pensumverk med rikholdig innslag av både modernistiske uttrykk og poplyrikk. Og det fantes lærere som underviste! Ja, selv min nesten-pensjonerte engelsklærer brukte timevis på avspilling av Beatles- og Stones-album. Og jeg mener, allerede da var vi ganske mange som mottok den nye kunsten, i alle aldre. Det som faktisk mangler, kan jeg se når jeg leser Havneviks bok, er en lyrikkhistorie som gir lyrikkforståelse ved å ta samtidens lyrikk alvorlig og sette den inn i en større historisk sammenheng. Som tar det store historiske fortellergrep for å gi samtiden et aktuelt lyrikkbegrep.

I en lyrikkhistorie handler det om leserens fysikk, ikke bare dikteren og diktets metafysikk, som Havnevik åpenbart mener er poesiens fundamentale motiv. Havnevik starter boken sin med en Diktets kosmogoni. Han velger seg en høyromantisk lengselsfabel på trygg kristen grunn, som antyder diktet som født av Adam og Evas heseblesende flukt fra Paradis. Der, i den tungpustede rytmen fra skrittene deres oppstår diktet. I det fysiske og tidslige, med mennesker stilt overfor makter. Det er dette jeg ikke finner igjen i Havneviks bok, når han siden ikke gjenskaper diktet i vår tid - for leseren i hennes samtid, stilt overfor vår tids makter.

En lyrikkhistorie bør vel ha mot til å spørre hvor lyrikken befinner seg også i dagens Norge? Det holder liksom ikke å skulle ha «historiekorrektheten» på det tørre i forhold til «fremtidens kritikere og forskere» overfor eget verk. En lyrikkhistorie bør vel tvert imot gi fremtidens historieskrivere en mulighet til å avlese samtidens vurderinger?

Om samtidslyrikken holder det heller ikke kun å se på den boklige lyrikken. For den skriftlige lyriske litteraturen leses dessverre i altfor liten grad. Det er den snille og gode romanen som regjerer det boklesende norske mennesket. Vi lever i fortellingens tid, sier fremtidsforskerne, seminarbetalt av alle dem som gjerne vil tjene kortsiktige penger på kultur. Under markedsliberalismen mangler varene selvsagt enhver form for overbygning. Den sørger fremtidsforskernes fortellinger for.

Hva med politikken? Kirken er en lyrisk institusjon. Hva med media? Mediene har for lengst avkunstet seg selv til fordel for den absolutte mote: nyheten. Rockepoeten Tom Waits snakket underforstått om mediene forleden, da han sa: «Verden er et helvetes sted, og dårlige forfattere ødelegger kvaliteten på våre lidelser.» Mediesamfunnets masseproduksjon av uviktige nyheter på ene siden og halvdårlig kunstlyrikk på andre siden er kanskje selve urverket i vårt språksamfunn.

Reklamebyråene er fulle av diktere. De er ikke frie, men de er diktere. Reklamespråket er den historiske avantgarden slik den ser ut etter at næringslivet har injisert sine verdier i den subversive lyrikken. Det er ingenting å le av. Selv om de alle prøver å være morsomme.

Hva med humoren? De fleste av dagens narrer narrer kun seg selv. Narren var opprinnelig, som enkelte skalder og andre lyriske diktertyper, den som valgte mot som livsdygd. Narren var en som ved hjelp av sine litterære og filosofisk tenkende kunster kunne utsi den sannheten som ikke kunne utsies. Han var sannsigeren med respektert ly i kunsten. Samfunnets ubevisste på maktens lønningsliste. Selv den mest demoniske og umenneskelige makten - i hvert fall før - har behov for sannere versjoner av sannheten enn den de selv produserer. Er alle dagens narrer ansatt av mediene uten at de avkreves narrens mot og litterære kraft?

Det er kanskje kun i populærmusikken med basis i rocken som det i dag fortsatt kan finnes gode lyriske fortellere med gjennomslagskraft i offentligheten. I den moderne poplyrikken kan man sannsynligvis finne hver eneste verseform som finnes i lyrikkhistorien, pluss noen til. Fra Alf Prøysen via Ole Paus og andre visekunstnere popper det opp en skog av rockende lyrikere overalt i Norge.

Vladimir Vysotskij, Tom Waits, Ray Davies, Cornelis Vreeswijk eller for den saks skyld Knutsen & Ludvigsen eller Jokke & Valentinerne, er kanskje alle vurdert av Nobelkomiteen, for det Havnevik vet. Langt viktigere er at de er usedvanlig godt vurdert av usedvanlig mange mennesker på kryss og tvers av landegrenser og lyrikkhistorier.

Det finnes masse god samtidslyrikk, uendelig mange gode samtidslyrikere, som også har enorm innflytelse, ikke bare på språket og den jevne moralen, men også overfor makten. Å feie dem av banen som Welhavens underlegne er arroganse født av en historisk dumhet. Det musikalske er et kriterium for god lyrikk, ikke en miskreditt slik Havnevik her implisitt foreslår.

Det må være ett minstekrav til en lyrikkhistorie at den gjør lyrikken gjeldende på et eller annet vis. Og da ikke som museum. Men som det språket som føres i Gatas Parlament, eller det Tungtvann som fyller borgernes ører. Kan man som lyrikkhistorieskriver i dag ha mindre

ambisjoner enn å få den tause majoriteten av samtidens popeksperter og rockeelskere til å tenne på lyrikkhistorien?

Masselyrikk er masse lyrikk, som litteraturprofessor Erling Aadland en gang sa det. Man må som leser av en lyrikkhistorie forvente at man får øye på samtiden, ikke bare de eldgamle trærne som den lyriske naturhistorien har plassert sammen som verneskog for en oppegående samtidig lyrikkforståelse.

Havneviks lyrikkhistorie gir mye god utsikt bakover, men ender dessverre med å sage av den grenen den selv sitter og ser fra. Samtiden. Hvem bryr seg da?