Lyrisk drøvtygging

Det er synd å si det, men når nasjonen først skulle få en sårt tiltrengt lyrikkhistorie, er det trist at det måtte bli Aschehoug-redaktør Ivar Havneviks «Dikt i Norge - lyrikkhistorie 200- 2000».

Makan til belærende, snusfornuftig og framfor alt ukritisk gjennomgang av norsk lyrikk, fra runeinskripsjoner til Tor Ulven, er det vanskelig å tenke seg.

Som lyrikkelsker mangler Ivar Havnevik brunst. Gjennom 492 tettpakkede sider tygger han drøv over norske dikt. De kommer seilende på samlebånd, og Havnevik tar dem for seg i tur og orden, med sin egen knirkende og nærmest maskinelle flittighet.

Adam og Eva

Han snubler allerede i innledningen, når han lar diktet fødes gjennom en fabel bygd på første mosebok. Gud vet hvem som har ført denne patetiske myten i pennen, men den forteller i hvert fall at diktet ble født idet «Evas meditasjoner, Adams lengsel, fløt sammen som følelse og tanke og begjær».

Paret begynte å snakke og «deres første barn, Diktet, var født». Diktet med stor D. Noe av drivkraften er angivelig at «Eva angret forferdelig på at hun hadde latt seg friste av slangen» og at «Adam lengtet tilbake til uskylden som var tapt». Hva dette sier om diktets vesen, er høyst uklart.

Det som blir poengtert, er at «den hissige pulsen, den korte pusten, de langsomme skrittene i grusen fikk språket til å ordne seg i rytmiske takter». Og ganske riktig, Havnevik definerer dikt ut fra «lyrikkens vesen, rytmen». Husk det, neste gang du forsøker å snakke etter en joggetur. Før du vet ordet av det, har du hikstet fram et dikt.

Minst femten år

Havneviks skoleflinke utlegning følger stort sett litteraturhistoriens klisjeer om hva og hvem som bør være med i en oversikt av dette slaget. Man kan rimeligvis ikke vente at Ivar Havnevik har funnet nye, sensasjonelle runeinskripsjoner eller eddadikt på sin vandring gjennom litteraturhistorien. Men man kunne kanskje håpe at han hadde våget å lete etter nye navn i samtidslyrikken.

Her kommer imidlertid en ny begrensning inn i utvalget: «Femten års karriere og vel så det er nødvendig for at leserne skal danne seg et dekkende bilde.» Egentlig burde med andre ord Claes Gill og Kjell Heggelund, for ikke å snakke om Knut Hamsun (med én diktsamling) eller Ludvig Holberg (som bare skrev dikt i tre år) vært utelatt.

Biografier

Andre inkonsekvenser er også åpenbare. Utvalgte dikt eller utdrag av dikt blir presentert og deretter oversatt til prosa og greid ut om av Havnevik. Tekstene står altså i sentrum, mens de i vekslende grad og etter uklare kriterier blir supplert med biografiske fakta om de forskjellige lyrikere.

Havnevik opplyser for eksempel at Rolf Jacobsen gikk i nazistenes tjeneste under krigen, men han forteller ikke at Egil Skallagrimsson i tillegg til sitt lyriske virke var en beryktet massemorder.

Innflytelse fra orientalsk lyrikk blir påpekt i forbindelse med Jan Erik Vold, Paal-Helge Haugen, Sigmund Mjelve og Gene Dalby, men blir bare nevnt i forbifarten i den omfattende omtalen av Olav H. Hauge eller i avsnittet om Helge Torvund, som av alle ting blir framstilt som en slags hjemmets poet.

Sigbjørn Obstfelders prosjekt blir definert slik: «...han kunne ikke tro på at menneskene var enkle å beskrive, at de var rasjonelle vesener, at det var så endefram å appellere til deres medfølelse og fornuft. Han ser ikke verden som et greit oppfattelig sted...» Ja ha, tenker leseren, det er det Obstfelder ikke gjør.

Dermed er vi over på «Jeg ser» og den obligatoriske utlegningen om Obstfelders «fremmedhet» og den like allmenne konstatering at Obstfelders holdning «aldri fikk noe gjennombrudd i noe bredere norsk åndsmiljø». Men hvorfor fikk ikke Obstfelder noen etterfølgere? Er det ikke historikerens oppgave å forsøke å svare på slike mysterier? Åpenbart ikke.

Kvinnelyrikk?

Havnevik forsøker derimot med vekslende hell å systematisere historien. Under «Renessanse for romantikken» får vi presentert vilt forskjellige lyrikere som Olav Nygard, Olav Aukrust og Alf Larsen.

Deretter følger «kvinnepionerene» under eget kapittel. Å samle kvinner på denne måten, virker utrolig umoderne, ikke minst når de som samles, er så vidt forskjellige som Halldis Moren Vesaas, Ingeborg Refling Hagen, Aslaug Vaa og Inger Hagerup.

Mer interessant hadde det vært å få noen teorier om hvorfor norske kvinner inntil da ikke dyrket lyrikken i særlig stor grad. Men Havneviks spesialitet er utlegningen, ikke fantasifull eller tankevekkende spekulasjon.

Begrepet «modernisme» får en sentral plass etter at det dukker opp for alvor i forbindelse med Obstfelder, omtrent halvveis i boka. Lenge er det mildt sagt utydelig hva som ligger i begrepet. Baudelaire blir vist til flere ganger, mens Rimbaud, stakkar, bare blir nevnt en gang, som inspirator for Kjell Erik Vindtorn (noe som i seg selv er mer enn tvilsomt, dersom man sammenlikner de to dikternes prosjekter). Havnevik bruker diffuse begreper som «ikke-modernistisk i stilen» og veksler mellom å bruke ordet modernistisk i og utenfor anførselstegn.

Hva med storbyen?

Uttrykket modernisme er ikke satt i relasjon til framveksten av moderne storbyer, først og fremst Oslo. Havnevik konstaterer derimot at Rudolf Nilsen er «den første som i dikt gir uttrykk for at han hører til byen». Dette til tross for at Havnevik åpenbart har lest bypoeten Olaf Bull, som først og fremst er beæret med en rutinemessig gjennomgang av «Metope».

Omsider påpeker Havnevik en viss forskjell på modernistisk form og modernistisk innhold, og endelig, på side 408 kommer kapitlet «Modernisme, hva er det?», der noen kriterier blir stilt opp.

Deretter kaster han seg ut i omtalen av enkeltdiktere på 1960-tallet og likviderer modernisme-begrepet for godt gjennom overskrifter som «kritisk modernisme», «eksistensiell modernisme», «fantasiens modernisme», «følsomhetens modernisme», «feministisk modernisme», «mystikkens modernisme», «melankoliens modernisme», «analytisk modernisme» og til og med «inkluderende og meditativ modernisme». Hvorfor avfeier han ikke heller hele begrepet som ubrukelig?

Eksistensiell

Jan Erik Vold, dikteren som blir omtalt som «inkluderende og meditativ eksistensialist», er også forsynt med følgende fortolkende pusteøvelse:

«Den modernistiske følelsen av eksistensiell angst og opplevelsen av brudd mellom diktsubjektet og verden blir erobret og gjort personlig ved hjelp av presise og konkrete virkelighetsbilder, når det er nødvendig...»

Liknende setninger og vurderinger går igjen såpass ofte at lyrikerne truer med å gli over i hverandre og miste sine personlige konturer. Som når han skriver om et Einar Økland-dikt at det «kan innebære en oppfordring til oss om å se på menneskenes vilkår mer eksistensielt, mindre overflatisk eller tabloid» og deretter legger til: «Og det er vel det eksistensiell lyrikk har forsøkt å uttrykke bestandig.» Gjennom lesningen kan man ofte få følelsen av at omtrent all lyrikk for Havnevik faller inn i denne kategorien.

Mindre akademisk, men ikke mindre pratsomt, virker det når Havnevik slår fast at Claes Gills dikt «stadig blir lest og er med på å prege manges oppfatning av hvordan gode dikt bør være».

Vel, men hva mener Havnevik? Hva er et godt dikt? Og hva er et dårlig dikt? Her går Havnevik på gummisåler. Alt han viser, synes å være like bra. Denne mangelen på kritisk holdning og toning av flagg er med på å gjøre Havneviks framstilling til en form for kjønnsløs og monoton messing.

Høyt hurra

Et glimt av originalitet røper Havnevik når han inkluderer revyforfatteren Finn Bø i halvannen sides omtale av norsk visediktning (Bø får mer plass enn Prøysen). Men han unnlater å nevne et ruvende navn som Arvid Hanssen. Og han plumper igjen når han et par avsnitt seinere nærmer seg rock-en (uten å henvise til Bob Dylan som inspirasjonskilde) og nevner Lillebjørn Nilsen og Lars Lillo Stenberg, men ikke Ole Paus (!).

Ivar Havnevik er glad i dikt, som det heter. Det kan ingen være i tvil om. Og han vil gjerne at andre skal bli like glade i dikt som han selv. Men i sin misjonsiver er det som om han glemmer at dikt kan være ville nødskrik.

Dikt kan være sprengfulle av undergravende kraft. Dikt kan være rå latter og gudløs desperasjon. Dikt kan hyle av smerte eller vrede. Dikt oppstår i desperasjon der annet språk ikke strekker til. Selvsagt er Havnevik klar over at lyrikken har slike funksjoner, men de drukner mens han skriver og skriver, og klisjeene selv roper høyt hurra.

Avslutningsvis skriver Havnevik: «Jeg har forsøkt å vise - liksom de mange lyrikerne som har strevd med sin tidsopplevelse - at tida gjennom historien vender tilbake på ny og på ny, om enn i annen skikkelse og ulikt språk.»

Dermed åpner de allerede åpne dørene seg på vidt gap, før Havnevik stanser seg selv: «Dette er neppe nødvendig å utbrodere videre.» Men da er vi på side 491, og det er allerede for seint.