Lyrisk massemorder

En klassiker (og påskekrim) som anbefales på det varmeste.

BOK: Egil Skallagrimsson er en av den norrøne litteraturens tidligst navngitte lyrikere, og han er definitivt den første som har fått sin biografi. Biografens navn er ikke kjent, men flere sagaforskere mener stilen i boka «Egilssoga» tilsier at det kan være Snorre Sturlason som har skrevet den.

Når «Egilssoga» nå utgis i ny utgave, lanseres den som «tidenes mest fengslande, blodige og velskrivne forfattarbiografi». I lys av vår tids biografibølge er det fruktbart å lese både boka og den tradisjonelle omtalen av den på ny.

«Egilssoga» fyller nesten alle kriterier for en solid litterær biografi.

Den gir et grundig og velinformert bilde av dikterens samtid, den både presenterer og lever seg inn i dikterens verk og den byr på en fornyende skildring av dikterens personlighet. Litteraturhistorikeren Kristian Elster registrerer at «få sjeleskildringer er så gjennemført som den av Egil, han kommer en inderlig nær og har slike praktfulle dimensjoner». Han er «en stor og beundringsverdig skald», og hans følelsesliv er «dypt og inderlig».

HVA SLAGS MENNESKE

forteller «Egilssoga» om? I det ytre er han en utpreget versting. Mora forsøker så godt hun kan å oppdra ham til en blodtørstig viking. Allerede som seksåring slår han i hjel sin fem år eldre lekekamerat med øks.

Han er en pirat og en kjeltring av det grådigste slaget. Han slakter ned folk i haugevis. Han spyr folk i fjeset, og han biter over strupen på sine motstandere slik at de dør. Han er stygg som juling. Men, hevder Kristian Elster: «Han er alt annet enn usympatisk.»

Den islandske dikteren Halldor Laxness er mer skeptisk: «Et så enestående fenomen er en sådan romanhelt i kristne folkeslags litteratur, at der i hele Europa ikke findes noget tilsvarende.» Samtidig, sier Laxness, er han «den største lyriker i Norden i tusen år» og har «åbnet døren til vikingtidas inderste hjerte».

Som dikter er Egil arvelig belastet. Hans far, den utvandrede nordmannen Skallagrim, er også dikter, og det samme er farfaren Kvedulf. Egil er også Øyvind Skaldaspillers tremenning.

Den ytre dramatikken i fortellingen mykes opp gjennom stadige møter med Egil Skallagrimssons poesi.

Sitt første dikt skriver han ifølge sagaen som treåring.

Faren nekter sin unge sønn å være med i et drikkegilde, men sønnen finner seg en hest og følger etter. Etter en strabasiøs ferd, kommer han fram. Mennene er nå begynt å drikke, og de «hadde det til moro i drikkelaget at mennene kvad vers». Dermed kveder treåringen to vers som vekker oppsikt. Han blir lønnet av verten, og dagen etter slår han til med to vers til - som takk.

DET NESTE DIKTET

som blir sitert, handler om ei øks. Deretter følger et dikt som forteller om moras oppfordring til at han skal fare i viking. Ved én anledning lager han et dikt som får et ølhorn til å sprekke fordi det var fylt med forgiftet øl. Han dikter også en rekke kvad om sine egne opplevelser, blant annet om sine drap og sine voldsomme oppgjør med sine fiender, han dikter til konger og kvinner, han dikter om mat og drikke, han dikter trusler og forbannelser, og han dikter sitt berømte rimdikt til kong Eirik Blodøks, «Hovudløsen», diktet som sørger for at han slipper å miste hodet.

Diktet «Hovudløsen - som dikteren skrev til sin erkefiende Eirik Blodøks for å redde seg fra døden - er et pioner-dikt i den forstand at Egil som den første i sin kulturkrets bruker enderim, et fenomen som ikke fins i eldre skaldediktning. Inspirasjonen kom trolig fra dikt Egil hadde hørt ute i Europa. Men det er også mulig at den desperate situasjonen han var i, inspirerte ham til å søke en form som kunne overraske og vekke oppsikt.

Ved en annen anledning er Egil i ferd med å drepe en mann, men kona og datteren ber for livet hans. Egil kveder i stedet et dikt, før han sneier skjegget av mannen med sverdet og stikker en finger inn i øyet hans slik at det presses ut og blir liggende utenpå kinnet. På den andre siden: En gang lager han dikt og rister såkalte runer som helbreder en syk kvinne. Han er i høyeste grad en kontrastenes mann.

SKALLAGRIMSSON FRAMSTILLES

som et menneske med et voldsomt behov for å omsette sine opplevelser i dikt. På den måten fortolker han sin virkelighet.

Biografen forsøker ikke å analysere diktene, men situasjonene der diktene oppstår, er nøye beskrevet.

Mest lidenskapelig er kanskje «Sonetapet», diktet til den brått avdøde sønnen Bodvar. Diktet er et av de første i norrøn litteratur som gir uttrykk for et personlig følelsesliv. Sagaen forteller at Egil mente «det var lite von at han no skulle kunna dikta, om han enda prøvde seg på det, men 'eg kan no alltid freista', sa han». Så følger 24 vers og deretter kommentaren: «Egil kvikna til etter som det leid fram med kvedet.»

Hva kan vi slutte av dette? At diktet hadde en terapeutisk effekt som sorgarbeid? Eller at han gjennom det vellykte diktet fant harmoni med sin personlighet?

Som vanlig svarer ikke sagaen på slike spørsmål. Men de er i høyeste grad til stede mellom linjene, og når det gjelder kunstens gåter, kan det rette spørsmålet ofte være vel så interessant som et feil svar.

Egil fortsetter å dikte helt fram til sin dødsdag, og de siste diktene gir uttrykk for en gammel manns følelse av kroppskulde og hjelpeløshet. Flere av de avsluttende anekdotene fokuserer nettopp på den aldrende, blinde heltens trang til å gi uttrykk for sin maktesløshet gjennom ordene, etter at hans føtter kjennes som «iskalde enker» med behov for varme.

FORFATTEREN HANS E. KINCK

peker på en annen mulig drivkraft i Egil Skallagrimssons kunst. Både hos far og sønn finnes den «ubevisste ve over at være rykket op med rot fra det sted i Vest-Norge, hvor de var grodd fast og kjendte hver 'launvág' og hver led som sit eget jordgulv... Herdla... Lygra... Ask.

Der er en uro, en foreløbighet over al deres færd.» Kinck mener at en «ustanselig og evig flytning i deres sind», denne «hjærterøtternes stumme ve», er sagaens og dermed skjebnens hovedtema, uten at verken sagaens forfatter eller minst av alle Egil selv, er klar over det. Sagaen handler «egentlig om en mands kvide ved avslitte hjerterøtter». Dette er «sagaens indre motiv, dens idé».

Dersom Kinck har rett i denne løsningen på gåten Egil Skallagrimsson, kan også denne ubevisste hjemlengselen, prisen for eksiltilværelsen i et fremmed, ødslig land, tolkes som noe av den psykologiske og miljømessige bakgrunnen for uttrykkstrangen både hos Skallagrim og hos sønnen Egil. Skildringene av Egil kan også tyde på at han var en mann som ble hjemsøkt av et depressivt svartsinn.

DET ER NETTOPP SLIK

diktningen bidrar til persontegningen også i nyere dikterbiografier. På mange måter er «Egilssoga» forbilledlig. Den er fortalt i et medrivende, økonomisk og visualiserende språk. Den er virtuost komponert. Den forteller både om allmenne samfunnsforhold, om dikterens arv og miljø, hans personlighet og hans diktning.

Biografien er verken beundrende eller fordømmende, snarere nøkternt kritisk til Egils voldsomme livsstil og fascinert av hans diktekunst.

Den er åpen i forhold som angår både kjærlighet og sex, alkoholmisbruk og voldsomheter. Den speiler gapet mellom avgrunnene i dikterens temperament og den utrolige kreativiteten, mellom drapsinstinktet og den lidenskapelige skaperviljen.

Fredrik Paasche slår fast at «sagaen er like ypperlig i sin art, som Egils diktning er i sin». Men Paasche er bekymret over at diktene ofte står i kontrast til skildringen av «den livsfarlige kjempe... hele hans halvtrollaktige utside», slik at «lidenskapen i ham og lidelsen i ham» blir mindre synlig. En slik kritikk kan peke fram mot moderne dikterbiografier, der kritikere ofte hevder at sensasjonshistorier står i veien for diktanalysen.

«Egilssoga» likner en del av de moderne biografiene som handler om store kunstneres ofte mørke, (u)menneskelige sider, selv om de færreste av dem går såpass brutalt til verks som Egil Skallagrimsson. Paasches forsiktige anbefaling til sine lesere slår på sin side som et ekko fra kritikken av denne avslørende retningen innen vår tids biografikunst: «Det er tryggest å søke ham i hans eget verk».