Lyrisk på lavbudsjett

Thrilleren «Eventyrland» er skjebnetung, men best når den skildrer drømmen om uskyld.

FILM: To unge mennesker står og snakker om løst og fast. Han med halvmeterlang knipetang over skulderen, hun med et lurt smil og en avsløring: Hun er gravid, tror hun. De bryter seg inn i et drivhus, plukker opp en sekk med hasj, men så kommer det noen, skudd løsnes og liv blir ødelagt. Jenny (Silje Salomonsen) havner i fengsel. Datteren blir født, vokser opp hos fosterforeldre. Årene går, Jenny soner ferdig.

Nå tror du sikkert at vi er halvveis ute i filmen, men alt dette fortelles i korte fragmenter, sydd sammen med poetisk håndlag av regissør, manusforfatter, fotograf, lydmann og klipper Arild Østin Ommundsen. Han var med å starte den såkalte Stavanger-bølgen med «Mongoland» og fulgte opp med «Monstertorsdag», «Rottenetter» og den tredje filmen om Knerten. Med «Eventyrland» går Østin Ommundsen går tilbake til røttene, med 3,7 millioner kroner i budsjett og opptak spredt ut over et helt år. God tid til fordypning.

Trenger penger
Jenny vil ha datteren tilbake, men da må hun først komme på rett kjøl og skaffe penger til å pusse opp leiligheten, som mangler innlagt vann. Pengebehovet gjør at hun roter seg bort i gamle venner. Men det er   gamle fiender som lager alvorligst trøbbel. I likhet med mange filmer om denne tematikken, er det noe skjebnebestemt over «Eventyrland».

Men samtidig er det jo en «konstruert» skjebne og det store spørsmålet er hvor overbevisende den er. Hvorfor er ikke Jenny mer forsiktig? Kunne hun handlet annerledes, mer resolutt? Er hennes forfølgere troverdige? Er de overdrevent klønete og komiske? Thrillere handler ofte om gjennomsnittsmennesker som må komme seg ut av ei knipe. Men da må handlingene deres være mer enn gjennomsnittlige, slik at en tydelig karakter tegner seg. Helten og skurkene skal ikke fomle, da blir det komedie, ikke thriller.

Ikke skummel
Østin Ommundsen har et drømmeaktig billedspråk som skaper en fin eventyrverden rundt Jenny og datteren Merete (Iben Østin Hjelle). Den «kriminelle» historien har mer preg av skuespiller-workshop, er til dels komisk og blir aldri virkelig skummel. Samlet sett er likevel «Eventyrland» en severdig film. Lavt budsjett og høye ambisjoner, kanskje er det redningen for norsk film.