Lyrisk Varme

Halldis Moren Vesaas: «I ein annan skog».

Selv når Halldis Moren Vesaas legger ferden inn i det store ukjente, inn i "ein annen skog", tar hun med seg sin rike og modne, frodige kvinnelighet. I førstningen er det ukjente landet øde og tomt. Men det vekkes til liv av menneskevarmen i henne:

Blomar vil vakne når dei rørest
varsomt av in fingertopp,
kjelder vil springe når ein som er tyrst
leiter i den svale grunn.

Jeg har lest mange ypperlige norske diktsamlinger i høst, kunstnerisk fremragende, interessante og tanke-eggende. Lidenskap har de også rommet, mange av dem. Men ikke før nå, i dette dikt-heftet av Halldis Moren Vesaas, har jeg fornemmet den menneskelige nærheten som gir trøst og varme til meg direkte.

Det er så mye skrekk og angst. Da gjør det godt endelig en gang å møte den umiddelbare gleden ved å være til, takknemligheten for å ta i mot, som Halldis Moren Vesaas så vakkert gir uttrykk for i det første diktet i samlingen, diktet "No":

Forvillande rikt er livet,
fullt og rikt
som solvarme frukter i frodig lauv
ein brennande seinsommardag.
Berre å rette hendene ut,
ta, løfte mot munnen
frukter som sprutar av saft
lik sprengfylte morsbryst
enno før leppene når dei.

Ikke slik å forstå at Halldis Moren Vesaas er noen naiv idylliker, som lukker øynene for alle problemer og stormvarsler. Hun vet at selv mellom to mennesker som elsker hverandre, står det en mur som aldri kan gjennombrytes. Men bitter resignasjon, for ikke å tale om skjevmunnet kynisme, er henne fremmed. Det er sinnstilstander hennes natur overhodet ikke kjenner. Alltid åpner hun seg for det som vil komme til henne. Slik faller det henne naturlig å dikte om jorden som brer seg ut for at regnet skal komme bedre til, om åkeren som senhøstes lar seg vende av plogskjæret for å ligge rede til såmannens komme om våren.

Den er ikke sublimt raffinert, hennes måte å skrive dikt på. Men i et dikt som "To hender -", tilsynelatende så umåtelig enkelt og liketil, står det meget mer om forholdet mellom to mennesker, og om hjertes uro, enn selve ordene utsier:

To hender faste og smale
legg seg lett over heit hud,
vel berre døve og svale.

Vil berre koma med lindring og ro
lik regn som fell over rykande tuft
og sløkker kvar usæl glo.

Vil - men der hendene rører
Spring berre logen i veret på ny.
Dei sløkker ikkje. Dei nører.
Kom likevel
Svale hender
Med brennande eld.

Det er et av forfatterinnens aller beste dikt, syns jeg. Noe umiddelbart anskuelig, som en kan se for seg i tid og rom, vokser og får gyldighet for alle tider og alle steder. Noe av kjøtt og blod, som en kan ta og føle på, blir luftig, blir beåndet og forvandler seg til symbol. Noe enkelt og klart blir svøpt i et slør av hemmeligheter. Det er mer enn erotikk, mer enn kroppenes berøring. Det er noe av selve livsmysteriet som ligger gjemt i dette miniatyrbildet av to hender.

Like heldig er ikke Halldis Moren Vesaas bestandig. Stundom pensler hun det naturalistiske bildet ut med en mengde detaljer, uten å sørge for at noe annet kommer inn. Da blir det ikke poesi; da blir det novellefragment, som vel kan ha sin berettigelse i og for seg, men som ikke hører hjemme i en diktsamling. Et eksempel: "Lykkelig minne". Til andre tider går hun den motsatte vei og tilstreber direkte en symbolistisk uttrykksmåte. Men den villede symbolikk får de færreste lyrikere noe ut av, og Halldis Moren Vesaas mislykkes ubetinget. Diktet "Sakne si sjel" er ikke annet enn en omstendelig allegori, en logisk - og upoetisk! -sammenligning mellom to forhold som lar seg jevnføre. I slike dikt lengter dessuten leseren sterkere enn ellers etter et annet formspråk enn det litt-for-lettvint frie vers forfatterinnen med forkjærlighet dyrker. Det ukunstlede kan bli kunst-løst. - En annen kritisk bemerkning jeg ikke kan holde tilbake, er at det tydeligvis ikke ligger for Halldis Moren Vesaas å skrive sosiale programdikt. Man merker nok at det ligger en ekte medfølelse i diktene - men mer enn å merke den gjør man heller ikke.

Ikke andre enkelt-menneskers død, men selve døden er det Halldis Moren Vesaas kan dikte gripende om. Og det merkelige er: Hos denne dikter mister døden sitt skremmende ansikt. Den blir som en del av livet - det rike og gavmilde liv.

Det er like stor menneskelig som kunstnerisk gjerning Halldis Moren Vesaas har øvd med sin nye diktsamling.

(Dagbladet 19.november 1955)