Lyriske frispark

Lyriske lissepasninger og en sleik av rock\'n roll. Tom Stalsbergs fotballdikt treffer mål.

Kronprinsen skal ikke være interessert i fotball, sies det, men både slottet og vi vet at kongeriket aldri vil få en konge som forteller pressen at han kjeder seg på Ullevål stadion. Hvis han er interessert i statue...

Tom Stalsberg kunne skrevet dikt om dette. Men det har ikke poeten gjort. Tom Stalsberg er fra Eidsvoll, som ikke kan ha vært rare plassen, i og med at han skriver mest om Manchester. Ikke en bokstav om at Svein Bakke spilte for Eidsvoll Turn. Nei, hvorfor det? Hvem ville trodd på jomfrufødselen hvis den hadde funnet sted på Toten...

Tom Stalsberg er fotball-opportunist så god som noen, en fan av godt gammelt, salig merke. Helt opplagt i slekt med de emissærfrelste på sør- og vestlandet, bare at i hans penn er den store hvite flokk rød... Og han er like frekk som Pontopidans forklaringer og rimer vilt på klassiske strofer som han forutsettes kjent.

Ikonografien er like klar - bare at erkeengelen Gabriel her heter George Best, St. Peter må være Bobby med hentehåret, og Vårherre den allmektige Matt Busby. De gjenlevende etter -58-ulykken ble kalt Busby Babies. Han var Faderen og de hans barn. Tom Stalsberg formidler dette som ekte søndagsskolegutt, svært troverdig. Han har himmelen på kroken og tauer det hele trygt og godt hjem til Eidsvoll, til kameratene og fatter\'n.

Rock\'n Roll

Språket minner om fotballens, som har det til felles med Lukas-evangeliet at det ikke er tvetydig, (ikke dermed sagt at det ikke rommer flere tolkningsmuligheter.) Det fins ikke noe mindre ironisk på en sliep grasmatte enn en strøken crossball! Språket har i tillegg en sleik av rock\'n roll, som kler emnet, fordi fotball, som alle vi helfrelste vet, er den eneste religion anno -98.

Samtidig blir tonen aldri heseblesende og bråkjekk. Det er forskjell på mandig og macho. Kjekkasser - det er slike folk som lar religionen gå til hodet på seg.

Og hva med kvinnene? De er innom, men går fort ut igjen.

For hvem

Jeg har ingen problemer med å anbefale boka. Spørsmålet er: For hvem?

Innenfor portene på Old Trafford, drømmenes teater, går det ca. 50 000, Ullevål rommer 25 000, og 100 000 kan kranse Holmenkollbakken. Men hvor mange av disse vil bla forbi de politiske kommentarene og åpne avisen på kultursidene og orke å lese denne anmeldelsen, og hvor mange av dem igjen, den nærmeste familie og venner og bekjente subtrahert, vil finne veien til bokhandelen og kjøpe Toms surrealistiske fotballpoesi som ligger i samme prisklasse, omtrent, som en av VIFs hjemmekamper.

Paradokset er at kronprinsen med sin sans for det kulturelle uttrykk og det okkulte, vil kunne gjøre det , mens fansen - det egentlige publikum - heller drar til Manchester.

Der er døren høy og porten vidø...