BOK: «Møte mellom tid og sted - Bilder av Nord-Norge», utgis nå posthumt, etter kunsthistorikerens så altfor tidlige død i vår.
Høydalsnes var utvilsomt en kunstforsker med både betydelig innsikt og evne til innlevelse i sitt fag, som gjør at doktorgradsarbeidet bak boka bør engasjere ut over de akademiske sirkler. Teksten tar av fra Dan Grahams skulptur på Lyngvær gamle ferjeleie i Vågan kommune, som er et av de mest markante verkene i Skulpturlandskap Nordland. Amerikanerens speilende og transparente konstruksjon som både presenterer og representerer det foranderlige ved sitt sted, blir en metafor for det mangfoldige Nord-Norge man møter i boka.
Stemoderlig
Landsdelen var lenge stemoderlig behandlet i den hjemlige kunsthistoriske litteraturen, som satte likhetstegn mellom kunstens fokusering på det nasjonalt høyverdige og østnorsk bondekultur. Høydalsnes går også interessant inn på hvordan Lofoten-bildene til en lokalt forankret kunstner som Gunnar Berg ble neglisjert i forhold til München-maleren Otto Sindings motiver fra samme geografiske område. Denne skjebnen ble også den samiske grafikeren John Andreas Savio til del, som fikk leve med etiketten «heimstadkunstner». Men forfatteren viser at nettopp Savios bilder er gode eksempler på tydeliggjøringen av kunstens mangekulturelle dimensjoner.
Forsøkene på regionalt dreide framstillinger om kunstens Nord-Norge blir også kritisk gjennomgått av Høydalsnes.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det gjelder ikke minst analysen av Karl Erik Harrs selektive historieskrivning i «Der skreg en fugl» fra 1994, en samling av 26 små fortellinger om ulike kunstnerskikkelser hvor «geni- og kunstnermytene dyrkes i stort format».
Kystkulturen
Høydalsnes ser denne presentasjonsformen i sammenheng med skribentens billedmessige produksjon, hvor Nord-Norge får karakter av «fortidsutopi; som et uvirkelig sted med stanset historie, reservert for drømmer og erindringer. Det vil si - Karl Erik Harrs drømmer og erindringer».
Dette i motsetning til hvordan Kaare Espolin Johnson forholder seg til overleverte fortellinger fra den nordnorske kystkulturen i sine naturmytologiske bilder. Et viktig verk som «Lysbroen» ansporer til en dyptloddende tolkning fra Høydalsnes' side, hvor hun understreker menneskenes aktive rolle. Samme Espolin er også unik i måten han risset uttrykksfulle scener av folks samhold i Finnmark fra frigjøringens tid. Videre viser Høydalsnes til viktige visuelle bidrag som svenske Lars Lerins akvareller av det daggrå og nattsvarte Lofoten fra våre dager, og trekker linjer til en livsform med krisetegn i Harald Bodøgaards og Inghild Karlsens skulpturelle 90-tallsarbeider.
De tematiske trådene mellom romantikeren Peder Balke og modernisten Anna-Eva Bergman handler om et forhold til Nord-Norge som erindringens sted. Hos nordnorske samtidskunstnere som Thor Erdahl, Yngve Henriksen og Hilde Hauan Johnsen ser Høydalsnes et «hukommelsesbevarende» prosjekt.
Selv har hun reist seg et minne med denne boka, som kommer til å sette spor hos framtidige kunsthistorikere. Men først og fremst bidro Eli Høydalsnes til et rikere bilde av kunsten i Nord-Norge.
