Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

KOMMENTARER

Senterpartiet 100 år:

Lys og mørke i Senterpartiet

Senterpartiet runder hundre år i god form. Skal det fortsette må Sp holde fast på lærdommen fra de mørke kapitlene i partiets historie, skriver John O. Egeland.

Kommentar

INTERN KOMMENTAR: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Hva er egentlig kjernen i Senterpartiets politikk og verdier? I forbindelse med 100 års-jubileet gir stortingsrepresentant Geir Pollestad dette svaret i en artikkel i Nationen: «Sp skal vera eit parti der ferjedrifta i enkelte fylke er like viktig som seksualdrifta og der mjølketanken er minst like viktig som iskanten».

Pollestad treffer noe sentralt: Senterpartiet vil være et parti for de jordnære sakene. Også bokstavelig talt. Partiet har ingen overordnet eller helhetlig ideologi, men noen grunnverdier: Forsvar av distriktene og primærnæringene, desentralisering av makt, bosetting og kapital, motstand mot økonomisk liberalisering og frie markedskrefter, et utpreget brukersyn på naturen og dens ressurser og en nokså måteholden nasjonalisme.

SENTRALISERING: Leder for Senterpartiet Trygve Slagsvold Vedum frykter nye sentraliseringsgrep fra regjeringa. Reporter: Steinar Suvatne. Video: Endre Vellene / Dagbladet Vis mer

Fraværet av en helhetlig eller streng ideologi har gjort Sp til et utpreget pragmatisk og interessestyrt parti. Det er resultatene - store og små - som teller, og som bekrefter partiets berettigelse. Ifølge professor i økonomiske historie, Einar Lie, har Sp «en sterk og imponerende vilje og evne til å sikre sine kjernevelgeres interesser, og en ytterst fleksibel holdning til de argumenter som skal til for å oppnå dette». Det stemmer godt. Politisk fleksibilitet gir et betydelig handlingsrom, selv om argumentene og metodene ikke alltid er rene og ranke.

Senterpartiet ble opprettet i 1920 ved at Norsk Landmannsforbund (i dag Norges Bondelag) vedtok å bli et parti og stille til valg. Valget i 1921 var en suksess (13,1 prosent av stemmene) og stortingsgruppa tok navnet Bondepartiet. Det forble partiets navn til det ble omdøpt til Senterpartiet i 1959. Underveis til vår tid er de formelle båndene til landbruksorganisasjonene svekket, bl.a. for å dempe inntrykket av Sp som et rent klasseparti. Likevel er de politiske og økonomiske forbindelsene høyst levende, ikke ulikt forholdet mellom Arbeiderpartiet og LO. Mjølketanken er aldri langt unna, slik Pollestad var inne på.

På 1930-tallet og fram til annen verdenskrig var Bondepartiet preget av flere politiske hovedstrømninger. De elendige tidene i landbruket presset etter hvert fram et nytt syn i økonomiske spørsmål, med mer stat, subsidier og planlegging. Dette var en sentral del av grunnlaget da Bondepartiet inngikk det såkalte kriseforliket i 1935 som gjorde at Arbeiderpartiet kunne danne regjering med Johan Nygaardsvold som statsminister. Deltakelsen i Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering var på mange måter en fortsettelse og modernisering av denne tradisjonen.

Det finnes også mørkere tradisjoner. På 30-tallet utviklet den nasjonalistiske fløyen i partiet en tydelig sympati for fascismen og nazismen. Innen bondebevegelsen fantes det markante krefter, herunder hovedorganet Nationen, med et helhetlig antisemittisk verdensbilde. På Stortinget stilte Jens Hundseid spørsmål om «vi lager vårt land om til en internasjonal søppelkasse, rasebiologisk sett». Hundseid ble statsminister i 1932 med Vidkun Quisling som forsvarsminister. I 1945 ble den tidligere statsministeren og partilederen dømt til ti års straffearbeid for landssvik.

Har dette noen betydning i vår tid? Ikke direkte. Det finnes ingen grunn til å trekke i tvil Senterpartiets forhold til demokratiet og antirasismen. Men i en tid der migrasjon, nasjonal kultur og etnisk tilhørighet er blitt sterke politiske drivkrefter, må alle politiske bevegelser granske seg selv. Det gjelder også Sp som åpent betoner sin nasjonalisme. Den går inn i en historisk, norsk tradisjon med hovedvekt på folkestyret, sosial likhet og forsvar av rettsstaten. Det er av stor betydning at Senterpartiet står fast på denne plattformen.

Det var mange som trodde Sp ville følge sporene fra avfolking og urbanisering og sakte bli helt marginalisert. Et bredt opprør mot sentralisering og politiske eliter har i stedet ført til at Sp vibrerer av liv og oppslutning når partiet i dag runder hundre år. Det samsvarer med en av de lange konfliktlinjene i norsk politikk (sentrum/periferi), men også med en internasjonal trend. Fristelsen til å strekke seg i høyrepopulistisk retning er tydelig til stede, og Frp er allerede viktigste konkurrent i velgermarkedet. I denne situasjonen må Senterpartiet huske og lære av sin egen historie.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!