LYSBAKKEN VET: Lysbakken vet utmerket godt, og har visst det lenge, at adopsjonsloven slik den er utformet i dag står i veien for at våre barn kan sikres juridisk til sine foreldre gjennom adopsjon, skriver artikkelforfatteren. Foto: Stian Lysberg Solum / Scanpix
LYSBAKKEN VET: Lysbakken vet utmerket godt, og har visst det lenge, at adopsjonsloven slik den er utformet i dag står i veien for at våre barn kan sikres juridisk til sine foreldre gjennom adopsjon, skriver artikkelforfatteren. Foto: Stian Lysberg Solum / ScanpixVis mer

Lysbakkens unnfallenhet

Jeg provoseres stadig mer over at en rekke barn i Norge må ta til takke med en barneminister som opptrer så unnfallende.

ADOPSJON OG SURROGATI: Jeg stiller gjennom et åpent brev i Dagbladet den 13.1 konkrete spørsmål til statsråd Lysbakken som berører min egen og mange andre familier i Norge. Han velger den 15.1 under tittelen «Kjære Geir Kvarme» å ikke besvare noen av dem, men gjentar isteden informasjon han vet jeg sitter inne med og som er selve grunnlaget for mine spørsmål til ham. Jeg stusser ikke lenger over at han prøver å vri seg unna men jeg provoseres stadig mer over at en rekke barn i Norge må ta til takke med en barneminister som opptrer så unnfallende.

En grad av undring skal jeg allikevel innrømme over at han medregner meg som en av sine «kjære». I min verden behandler man sine kjære på en annen måte enn i Lysbakkens. Jeg ville i det minste besvart mine kjæres spørsmål all den tid det var jeg som satt med svarene. Men slik er det ikke for Lysbakken til tross for at han representerer en regjering som pretenderer å seile under flagg av «mer åpenhet». Jeg kan derfor bare spekulere på grunnen til at han ikke besvarer mine spørsmål. Spekulere på årsaken til at han ikke i større grad bruker FNs Barnekonvensjon for å sikre den rettslige stillingen til mine barn? Spekulere på hvorfor han ikke for lenge siden, enten gjennom forskrift eller lovendringsforslag, har sørget for at vi er i stand til å etterkomme hans eget ønske om at vi skal stedbarnsadoptere våre barn?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lysbakken vet utmerket godt, og har visst det lenge, at adopsjonsloven slik den er utformet i dag står i veien for at våre barn kan sikres juridisk til sine foreldre gjennom adopsjon. Han burde endog ha visst det lenge før han startet prosessen med å destabilisere vår familie og etterlate oss i en opplevelse av å leve i et samfunn hvor ingen tar det juridiske ansvaret for barna våre. Resultatet av mine spekulasjoner blir som følger: Lysbakken er ubekvem med at han som statsråd er nødt til å finne løsninger som er uforenlig med sitt verdisyn. Han er motstander av måten barna er blitt til på, men innser samtidig at hans politikk ikke er forenlig med å ivareta eksisterende barns grunnleggende rettigheter og ivareta forpliktelser om «barnets beste».

Han vet det finnes muligheter som kan løse saken men er ikke villig til å bruke av sin politiske kapital fordi han har så mange andre hensyn å ta. Hans hensyn for å bli leder av SV veier blant annet, ifølge min spekulasjon, tyngre enn å opptre ansvarlig for barn som har blitt til på en måte som han og det partiet han nå skal lede misliker sterkt. Hans syn på surrogati er legitimt, hans behandling av barna er uanstendig. Om kort tid blir Lysbakken leder av SV og vil høyst sannsynlig bytte departement. Da skyver han ansvaret for å løse en politisk floke over på en annen statsråd eller kanskje til og med et annet parti. Ved å trenere arbeidet i departementet kjøper han seg tid i påvente av om kort tid å kunne appellere til forståelse for at ansvaret ikke lengre ligger på ham.

Alternativet ville være å bruke politisk makt nå ved å be embedsverket presentere de juridiske mulighetene som bidrar til løsning isteden for de som ligger til hinder for å løse barnas situasjon. Her kan departementet vise til at både FNs barnekonvensjon og en dom fra Gulating Lagmannsrett (2009) har banet veien for løsningene, hvis man har vilje til å bruke dem. Videre fristes jeg til å spekulere på om Lysbakken anser seg i stand til å stå ansikt til ansikt en dag med mine og likesinnede barn og redegjøre for hvordan han konkret brukte sin politiske makt og posisjon for å hjelpe dem i en sårbar fase av sitt liv. Da vil han i tilfelle måtte innrømme at han snakket mer enn han handlet.

Min klare mening er at unnfallenhet og ansvarsfraskrivelse kler politikken usedvanlig dårlig, og er for meg uforenlig med å være gitt maktposisjoner på vegne av befolkningen. Jeg representerer tydeligvis en minoritet i det synet. Politikere av Lysbakkens kaliber verdsettes og gis posisjoner. Han anses endog som redningsperson for et parti i fritt fall. For meg er slikt ubegripelig. Like ubegripelig som at en rødgrønn regjering kan være bekjent av å bevisst skape rettsløse barn ved manglende politisk handlekraft. Men da glemmer jeg selvsagt å minne meg selv på at regjeringen allerede har skapt tradisjon for lemfeldig omgang med barnekonvensjonen og menneskerettskonvensjonen. Barn på flukt, asylbarna berøres kanskje sterkest av regjeringens uforpliktende omgang med barnekonvensjonen. En mager trøst, men ikke mindre foruroligende.

Geir Kvarme. Foto: Nina Ruud
Geir Kvarme. Foto: Nina Ruud Vis mer