Lyse innfall

Til å framstå som medlem av Unge Melankolikeres Samfund, er Terje Nicolaisens utstilling i Tegnerforbundet usedvanlig lite tungsindig. Det står «debut» i forbindelse med Oslo-mønstringen, men dette kan man ta med samme klype salt som den mentale medlemsdiagnosen.

Allerede i 1995 varslet Terje Nicolaisen sitt komme i norsk kunstliv, da han fikk klarsignal fra Høstutstillingens jury til å illuminere Kunstnernes Hus med oljemalte lysrør i kadmiumgult. Det lyset så jeg også innfelt som en oppadgående sol i en gammel mur på Münsters ærverdige \berwasserkirchplatz for snart fire år siden. Der lanserte den nyutdannete akademistudenten fra Bergen sitt eget parallelle prosjekt til den tyske byens offisielle, skulpturelle manifestasjon, hvor det deltok internasjonale tungvektere som Daniel Burén, Hans Haacke og Ilja Kabakov.

Mens den magistrale katalogen kobler Nicolaisens praksis til konseptualister og situasjonister, aner jeg mer umiddelbare forbindelseslinjer til Sigmar Polke og Claes Oldeburg på 60-tallet. Særlig sistnevntes lekent skulpturelle - og suverent tegnete - ideer for det offentlige rom, ser ut til å ha gitt Nicolaisen impulser til prosjekter med en egen vri.

Lys til Rjukan

Ikke minst gjelder det hans ulike utkast for lysreflektor/kraftmonument i Rjukan, en by som mangler solas stråler i seks av årets måneder.

Sansen for det konseptuelt underfundige og visuelt slående viser Nicolaisens «Visa-paintings». Der er nasjonsflagg-klare akrylfarger strøket ut i horisontale striper på papir med vindusvasker, gjennom en metode like mekanisk som den manuelle stemplingen av betalingskort. Med sine liggende formater virker bildene velegnet til utsmykking av de 872 overnattingsrommene på Hotel Plaza i Oslo, som Nicolaisen har tenkt og hotellet burde kreditere ham for.

«Gi-bort-et-maleri»

Selv om denne utstillingen også omfatter rølpete video og har leseplass for flere idérike Artist Books, så er ambisjonen å operere utenfor institusjonene. Nicolaisen nøyer seg ikke med å harselere over monumentale museer hvor kunsten blir gissel, eller bare å ironisere over ideologien bak den elitære kunstnerrollen. Det viste blant annet finske Pekka Nevalainen og Nicolaisens «gi-bort-et-maleri»-aksjon fra musikkpaviljongen i Bergen sist høst, som ble mer enn botemiddel mot høljende regnvær i kulturbyen.

Han øser også på med sprudlende innfall i den vinterlige Rådhusgata.

UTSTILLING: Terjes Nicolaisens utstilling i Tegnerforbundet er usedvanlig lite tungsindig, tatt i betraktning at kunsteren er medlem av Unge Melankolikeres Samfund.Foto: HARALD FLOR