Allerede i 1995 varslet Terje Nicolaisen sitt komme i norsk kunstliv, da han fikk klarsignal fra Høstutstillingens jury til å illuminere Kunstnernes Hus med oljemalte lysrør i kadmiumgult. Det lyset så jeg også innfelt som en oppadgående sol i en gammel mur på Münsters ærverdige \berwasserkirchplatz for snart fire år siden. Der lanserte den nyutdannete akademistudenten fra Bergen sitt eget parallelle prosjekt til den tyske byens offisielle, skulpturelle manifestasjon, hvor det deltok internasjonale tungvektere som Daniel Burén, Hans Haacke og Ilja Kabakov.
Mens den magistrale katalogen kobler Nicolaisens praksis til konseptualister og situasjonister, aner jeg mer umiddelbare forbindelseslinjer til Sigmar Polke og Claes Oldeburg på 60-tallet. Særlig sistnevntes lekent skulpturelle - og suverent tegnete - ideer for det offentlige rom, ser ut til å ha gitt Nicolaisen impulser til prosjekter med en egen vri.
Lys til Rjukan
Ikke minst gjelder det hans ulike utkast for lysreflektor/kraftmonument i Rjukan, en by som mangler solas stråler i seks av årets måneder.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
