Lysegrønn rikdom

Mye raslende vellyd i denne fortelling om dollarens fascinerende liv og historie.

BOK: Det er penger som får verden til å gå rundt, heter det på et større språk enn vårt. Og på dette språket foreligger nå historien om den største verdensomdreier av dem alle. «Greenback» har en helt, og som sådan er dette en riktig gammeldags historiefortelling. Men denne helten er en liten, avlang sak av papir, med grønn rygg.

DET BEGYNTE BLANT

bohemen, nærmere bestemt i Joachimsthal i Böhmen, hvor myntene fra dalens sølvgruver fikk navnet thaler. Derfra mottok dollaren, så vel som vår egen daler, sitt navn. Så, dels for å trosse de engelske koloniherrene, ble Massachusetts i 1691 den første stat siden middelalderens Kina som tok i bruk papirpenger. Og slutten på begynnelsen ble markert da den ferske amerikanske kongressen i 1785 bestemte at dollaren skulle være hele Amerikas pengeenhet.

Goodwins fortelling om en liten papirlapp overgår de fleste spenningsromaner. Det er ikke småtterier denne engelskmannen har lurt med seg ut fra historiens bankhvelv. Det handler om svindlere, falsknere, konspiratører og utpressere, samt mer kjente smartinger som Franklin, Jefferson, Jackson og Lincoln. Vi presenteres for de største størrelsene i dollarhistorien, som William Phips, Alexander Hamilton, Jacob Perkins og Spencer Morton Clark, mannen som med sin uheldige oppførsel - han gjorde finansdepartementet om til bordell - sørget for at ingen levende person etter ham har blitt avbildet på dollarseddelen.

Og dessuten tas vi med gjennom den omfattende dollarlitteraturen, fra pamfletter som Franklins alvorstunge «En beskjeden undersøkelse av papirpengers natur og nødvendighet», til «Trollmannen fra Oz» og «Den store Gatsby». Dollarens til dels bisarre ikonografi får også oppmerksomhet: Den lille lappen har vært dekorert med alt fra frimurersymbolikk og julenisser, til den for oss mer ukjente rotta fra Delaware.

ENTEN HAN VIL

eller ei, river Goodwin effektivt ned de svakt konstruerte lettveggene mellom idéhistorie og materiell virkelighet: dollaren er både ideen som materie og materien som idé.

Mikrohistorie blir dessuten makrohistorie, på elegant vis. Med dollaren som inngangskapital, klarer Goodwin rett og slett å få historien om Amerika som utbytte. Da den revolusjonære kongressen bestemte seg for å trykke papirpenger for å dekke sine utgifter i 1775, for eksempel, var dette en av de første troshandlinger på veien mot uavhengighet. Og mye av hemmeligheten i den videre utviklingen av Amerika lå i forholdet mellom land, gjeld og papirpenger, hevder Goodwin.

Rikdommen ble lysegrønn. Og det unge Amerika foretrakk penger framfor nedarvet sosial status. I stedet for å bøye seg for europeernes antikverte autoriteter, søkte man dollarmakt. De som drømte den amerikanske drømmen, hadde dollartegn under øyelokkene.

FØRST I DEN

kalde krigens dager fikk «In God We Trust» plass på dollarseddelen. For syns skyld. Og muligens for å erte gudsfornektende rubelbrukere. Men mon tro om det ikke er Mammon, i dollarens skikkelse, amerikanerne har stolt mest på.

Og likevel har det handlet om tro, helt fra dollarens skapelse. «Papir er papir, og penger er penger,» sa noen, og nølte ikke med å erklære seg som skeptikere. Men mange nok sa ja takk, begge deler. Dermed begynte papirpengene så smått å virke, selv om forfalskninger og budsjettunderskudd stadig sådde tvil. Så seint som i 1892 foreslo den amerikanske varianten av Senterpartiet å bytte ut dollaren med korn.

Goodwin viser at ikke bare bøker, men også penger er trykkekunst. Og mens økonomer har for vane å framstille økonomiens lover som om de var naturens egne, viser Goodwin at det handler om kultur. Dollarens enestående triumf dreier seg om utviklingen av en trykketeknologi, og en trykkekultur, som skapte tillit til det som siden er blitt verdens mest utbredte merkevare, mer mangfoldiggjort enn Cola og BigMac.

GOODWINS KONTO GÅR

i solid pluss i denne boka, men han kunne gjerne skrevet mer om det 20. århundre og dessuten tilført fortellingen noen doser snert.

Om Thomas Jefferson, som var svært opptatt av klassisismen, bemerker Goodwin tørt at Amerikas tredje president også nøt godt av den klassiske institusjonen vi kaller slaveri. På sitt vakre gods i Virginia huset denne dollarens forkjemper sine slaver under verandaen, og i kvarterer som ikke skjemmet utsikten fra hovedhuset.

Hadde Goodwin vært mer kritisk anlagt, ville han mumlet noe om at det skjuler seg atskillig under dollarmennenes verandaer i våre dager også. Kanskje ville han til og med hvisket oss i øret at Amerikas økonomiske suksess fremdeles baserer seg på en villet begrensning av utsikten.

Gjennom de bredeste dollarglis siver det ofte en eim av dårlig ånde.

«DO YOU TAKE

money?» Spørsmålet fra den dollarviftende amerikanske turisten er legendarisk. Siden sine usikre oppvekstår på slutten av 1700-tallet, har denne bokas helt maktet å gjøre seg synonym med penger. Slik engelsk er blitt synonymt med språk. Slik USA er blitt synonymt med stormakt.

Vil tilliten til dollaren noen gang dale? For dem som har fått sans for tallmagi i løpet av lesningen, og som i tillegg ser apokalypser rundt hvert verdenshjørne, tilbyr Goodwin en saksopplysning til ettertanke. For øyeblikket er det nemlig et dyrisk antall dollarsedler i omløp - nærmere bestemt 666 milliarder - opplyser mannen, uten ytterligere kommentar. Hvor naiv kan man være?