Lysende eksempel på ikke-musikk

Møkkakøntri er bare fornavnet.

Det er ikke bare lett å hate Rune Rudberg, det er også politisk korrekt. Men det er heller ikke vanskelig å finne musikkfaglige kriterier for at dette er søppel.

Rudberg har i mange år vært førsteelskeren i norsk dansemusikkmiljø. Ett tusen damer skal han ha lagt ned, og nå er'n i gang med «1001-1002-1003». Tekstene handler om evig kjærlighet, savn, Se og Hør og «Hotel Cæsar». De er platte, uten kvalitet og utfordring.

Musikalsk er det enda verre. Rudberg byr på møkkakøntri og dansemusikk i dusinvareklassen. Låtene, eller riktigere sagt skissene til en demo, er revnende likegyldig. Det er like proft som tredjerangs skolesløyd.

Selv om Rudberg ikke er noen stor sanger, er jeg overbevist om at han synger bedre enn dette. Plateselskapet Tylden & Co. som har tatt ham inn i varmen, burde fulgt opp med en skikkelig produsent. Innhold og cover er lysende eksempler på hvordan det ikke skal gjøres.

Gi ham en lovlig registrert Escort GTI å mekke på eller en skokk med kvinnfolk som kan oppholde ham, slik at omgivelsene slipper å bli plaget med hans ikke-musikk.

<B>RÅNE:</B> Gi heller denne mannen en Wunderbaum-Escort og noen kvinnfolk i stedet for platekontrakt.