Lysende lyrikkdebut

Vi lever i en tid da unge debutanter ikke legger skjul på at de heller vil etterlikne for lengst etablerte skrivemåter enn å ta støyten og julinga ved å forsøke å komme med noe annerledes. Gammelmodige tanker ikler seg rynkefri hud, språket er påsmurt antirynkekrem.

Men av debutanter skal vi alltid forvente oss noe helt annet. Vi skal forvente oss noe vi ikke hadde ventet. Og en gang iblant får vi en kilevink midt i fordommene. I et uventet øyeblikk - når det trengs som mest. Høvins diktsamling «sannheter og sitatfusk», skjeler ikke til vedtatte forestillinger om hvordan poesi skal skrives, og gir minst av alt leseren det forventede.

Høvins bok lyser av formuleringsglede og iver etter å komme med påståelige kunngjøringer. Tvil er det ikke tid til, enhver ettertanke er ekstremt komprimert for ikke å hindre videre progresjon. Disse diktenes nødvendighet viser seg umiskjennelig ved den høye hastigheten i språket.

Høvins dikt er lange, de maner ikke fram konkrete og avgrensede situasjoner, men tegner snarere fram high-tech begrepslige scenarier som i det ene øyeblikket lar leseren ane at her er en mildt ironisk kommentar til vår egen tid, politiske credoer kommer i rapid fart, og i det neste øyeblikket er språket i gang med å sprenge ut et abstraksjonsnivå der all ferdsel krever hjelmkledd hode, for nå skal det graves gang der forbindelser ikke eksisterte før.

Hardcore erkjennelser

Høvin bruker ikke poesisjangeren til å komme med intime eller personlige betroelser, det er ikke kjærlighetsbudskap, men hardcore erkjennelser. Riktignok vedgår hun at hun «har formuefellesskap med havet/ det er en sak for seg», men stort sett bruker hun det store vi som sitt pronomen, eller mentale modus, for å analysere verden. Analysen til Høvin tar, som i sitatet, ofte i bruk økonomiske begreper; hun snakker om reguleringer, innstrammingstiltak, billigsalg, kreditor, borteboerstipend, om å «skrape og vinne», om «tredje verdens investeringstakt» - og at hun selv «ikke ÆerÅ fri for tanker om andre verdier». Det er verdier som hun er fullt i stand til å uttrykke i språk.

For en leser med vilje og overskudd er det mye å ta stilling til i Høvins dikt, mye å tenke over, for eksempel i diktet «Fasit er uåpnet»: «det er ikke måte på tallforskyvning når vise menn legger sammen/ to pluss to/ vi kles i besvarelser Æ...Å det er en samfunnsprøve at samtlige trostilfeller skal ha plass.»

Høvin peker her på konflikter mellom samfunnsinstitusjonene og hver enkelts tro; hun jobber mot ufarliggjøringen av interessekonflikter. Det er et grepa poesiraid. Man kunne si: statsministeren stilles et åndelig inkassokrav, og ekspertveldets spesialtrente begreper befinner seg brått midt i dikt - det sier seg selv at de får trøbbel. Deri tittelens poetikk: ord legger ut på reiser fra konteksten de tilhører, sitatet er en reise formet som avsløring. Ethvert begreps iboende og tilslørende retorikk må avsløres slik: som sitatfusk.

Modernistisk prosjekt

Høvins angrep på konformitet rettes også mot poesisjangeren; diktene befinner seg langt fra sentrallyrisk forsiktighet og nøysomhet. Hun er ikke snauere enn at hun foregir å forklare samfunnsutviklingen:

«statsformer beredes ved kildesortering og historieunndragelse/ intoleranse legges også til.»

Som det går fram av disse eksemplene, er Høvins prosjekt å dra veksler på et ordtilfang poesien tradisjonelt ikke har vært i nærheten av; upoetiske, byråkratiske og politiske ord, eller hun finner på nyord, som å «evangelisere». Dette er et modernistisk prosjekt. Hvorfor har vi så lite av det i Norge? Har vi lite av det? Ja visst. Grunnen er at mye av det som utgis nøyer seg med å terpe på gamle stemninger. Dermed blir poesien et tilholdssted for berøringsangst, livredd for samfunnet, den sitter med sikkerhetssele på vei ut i evigheten og fornekter at industrialisering og digitaliseringen av samfunnet har funnet sted. Det er godt gjort! Den slags poesi holder livet på en armlengdes avstand.

Høvin skriver «pulpversjoner», versjoner som fusker og på den måten, tilsynelatende, blir sannere i verden. «sannheter og sitatfusk» er en bok jeg har ventet på siden Høvin for noen år siden hadde dikt på trykk i et tidsskrift.

Hun er høyst velkommen, og hennes helt særegne form for dumdristig ad hoc raljering over forklaringer og menneskelig dumhet har mye å tilføre den norske poesien. Et overflødighetshorn i siden til gubber og nisser.