NATURPOESI: Filmatiseringen av Per Pettersons roman er blitt en billedvakker ode til naturen. Vis mer

Anmeldelse: «Ut og stjæle hester»

Lysende naturpoesi

Filmatiseringen av Per Pettersons roman er en billedvakker overraskelse.

«Ut og stjæle hester»

4 1 6

Drama

Regi:

Hans Petter Moland

Skuespillere:

Stellan Skarsgård, Bjørn Floberg, Tobias Santelmann, Jon Ranes, Pål Sverre Hagen, Danica Curic

Premieredato:

8. mars 2019

Aldersgrense:

Alle

Orginaltittel:

«Ut og stjæle hester»

«En billedvakker film»
Se alle anmeldelser

FILM: Hans Petter Molands filmatisering av Per Pettersons høyt elskede roman «Ut og stjæle hester» er et vågestykke. Få skriver mer sanselig, poetisk og nesten kroppslig enn Petterson, og man kunne forsverge seg på at indre monologer og mye av ideuniverset hans ville blekne hen når det skal billedlegges. Når man skal «show, don’t tell».

Filmen «Ut og stjæle hester» er i slik forstand en nydelig overraskelse. Den er billedvakker; filmens fotograf Rasmus Videbæk fikk helt fortjent en Sølvbjørn ved årets filmfestival i Berlin. Bildene er en ode til naturen. Nærbilder av fingre som glir gjennom elvevann, maur og biller på marken, humler som lander i blomsterenger, fugler som letter i langsom film. En snegle som kryper på et strå. Bildene fra sommeren 1948, ukene i skogen da allting skjedde, har en helt egen poesi. De tilfører ideen i boka noe utover ordenes kraft.

Ode til mannen

Filmen er også en ode til mannen. Til kroppsarbeidet i skogen. Til muskler, brune overarmer, rå kraft og sikre hender som feller enorme furutrær, skreller av dem barken og fløter dem langs elva. Men også til mannens fåmælte, sosiale klønethet, den som bare hilser naboen med et spørrende «Ja…?» når de møtes. Og ikke minst til forholdet mellom far og sønn, den uuttalte tilliten hos den som lærer alt ved å etterlikne farens bevegelser. Det er vakkert sett hos Petterson, og vakkert vist hos Moland. «Du bestemmer sjøl når det gjør vondt,» sier faren når sønnen ynker seg over brennesler. Det blir et arvet livsmotto.

«Jeg har vært heldig,» sier hovedpersonen Trond (Stellan Skarsgård) i begynnelsen av filmen. Han er 67 år gammel og står og tisser i nysnøen utenfor hytta han har kjøpt for å nyte ensomheten på eldre dager. Han har kanskje ikke vært det; summen av hans livslykke skal oppsummeres gjennom et sitat fra Charles Dickens’ «David Copperfield» som han leser i hele livet: «Om jeg skal bli helten i min egen livshistorie eller om plassen skal bli opptatt av en annen, får disse sidene vise.»

To tidsplan

Filmen foregår på to tidsplan, i 1948 da Trond (her spilt av Jon Ranes) og faren (Tobias Santelmann) tilbringer sommeren med tømmerhogst og fløting i skogen et sted nær svenskegrensa. Det andre er november 1999, der Trond har trukket seg tilbake etter å ha mistet kona i en bilulykke tre år tidligere. Det er mørkt, vinterstillheten avbrytes av en mann som roper etter bikkja. Det er Lars (Bjørn Floberg) som klager over at bikkja er blitt så egenrådig at han kanskje bør skyte den.

I løpet av samtalen – de er særdeles fåmælte begge to – forteller Lars at han har skutt en hund før, da han var 19 år gammel, og det var en ubehagelig opplevelse. Da skjønner Trond hvem Lars er. Han er gutten som 10 år gammel skjøt sin egen tvillingbror med børsa som eldstebroren deres hadde hengt igjen ladd på veggen.

Tilbakeblikkene viser tragedien som har slått ned i skogsbygda der Trond og faren ferierer. Smågutter utkledd i kvinneklær som lekeslåss med feiekost og børse, faren deres (Pål Sverre Hagen) som bærer en livløs guttebylt, storebroren Jon som er lammet av skyldfølelse, moren som kommer intetanende hjem fra bytur og møter ulykken i all sin gru. Den skal komme til å forandre alles liv.

Sjalusi og bitterhet

Trond mister sin far den sommeren. Han aner det mens han står på elvebredden sammen med Jons mor (Danica Curic) og får en ubendig trang til å holde rundt henne og legge hodet inntil halsen hennes. «For første gang kjente jeg et snev av bitterhet mot min far,» sier den eldre Trond i voiceover. Det skal vise seg at faren har en fortid i bygda.

I en scene der to eldre eneboerne, Trond og Lars, sitter sammen ved kjøkkenbordet, fåmælte som vanlig, sier endelig Lars «Jeg veit hvem du er». Trond liker ikke at han sier det, for «det binder meg fast til ei fortid jeg mente var bak meg og drar de femti åra til side med en letthet som virker nesten uanstendig». Han må plutselig forholde seg til at Lars, som aldri har nevnt Tronds far, kanskje har fått noe i livet som Trond skulle ha hatt. Som Dickens skrev, var plassen i hans livshistorie opptatt av en annen?

Floberg skinner

Dette indre dramaet er godt ivaretatt i Molands regigrep. Det utvikler seg langsomt i den eldre Tronds erkjennelse. Stellan Skarsgård er, som alltid, stø som den uutgrunnelige Trond. Men det er Bjørn Floberg som skinner her; hans keitete Lars som bak de karslige magadragene bærer på en sårhet som gradvis synes. Samspillet, tilliten som skal komme til å briste, mellom Tobias Santelmann som far og Jon Ranes som sønn, er også strålende.

Selv om naturskildringene er poetiske i filmen, vil min innvending være at natursymbolikken er en smule overtydelig. Voldsomt tordenvær, silende regn, tømmer som buldrer og setter seg fast, trær som blåser overende, kan bli litt i overkant dramatisk i en ellers vakker film.

.