Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Lysende og esoterisk

Åpenbaring av musikalske mysterier.

CD: Det er nesten uvirkelig at det nyslåtte ryet til barokkomponisten Heinrich Ignaz Franz Biber skulle henge på en samling fiolinsonater, så esoteriske som de såkalte Rosenkrans-sonatene. Og i strengere historisk forstand stemmer det da heller ikke at en komponist som ikke minst skrev gigantiske liturgiske verker i Innsbruck, skulle ha blitt fanget for berømmelsen av en serie miniatyrer.

Men på en måte stemmer det likevel. For uansett hvor mye av Bibers musikk som etter hvert har blitt hentet fram for ettertida, synes ingenting å ha rokket ved den spesielle statusen som de 15 fiolinsonatene i samlingen Rosenkrans- eller rett og slett bare Mysterie-sonatene, har fått.

Bemerkelsesverdige er de, i fullt monn.

Allerede ideen vekker oppsikt: en gjenfortelling av sentrale episoder i Jesu liv ved musikk alene, holdt sammen av en grunnleggende følelse at de hver for seg fanger fliken av et ekte mysterium. En anledning å bli slått over, en hendelse å gruble videre på, der hvert mysterium hylles inn i sin egen klang.

Samlingen er nemlig også kjent for sin såkalte scordatura , for stemmingen av fiolinen som veksler fra nummer til nummer, til dels med ekstreme forskjeller. Dette er ikke et spissfindig, musikkteoretisk poeng, det hører du med en gang Andrew Manze og Richard Egarr drar mysteriene i gang.

Klangprofilen alene er faktisk nok til at du sperrer ørene opp. Dermed er du fanget inn allerede i utgangspunktet, og følger med fra klangrom til klangrom i hver ny sonate.

Det låter som et enkelt poeng, men er fabelaktig besnærende, slik Biber vet å utnytte det - og slik Manze spiller det.

For dette er selvsagt en virkning som hviler på musikernes fortolkende evne, på kapasiteten de har til å fylle de omstendelig komponerte og underlige sonatene med liv, og, ja mysterium.

Selv ble jeg i hvert fall sittende og høre helt fjetret, også fordi musikernes innfallsrikdom får musikken til å livne til og stige ut av sitt gode, esoteriske ry.

Verket er betjent med gode innspillinger fra før, men ingen som gjør denne overflødig.

Gode innspillinger finnes det også til gagns av Monteverdis Mariavesper. Selv har jeg i en annen sammenheng vært med på å stemme ut den siste på banen, med Rinaldo Alessandrini og Concerto Italiano , som er i ferd med å gjøre Händel til en musikalsk fest på Den Norske Opera for tida. Derfor føler jeg behov for å angre meg, offentlig, nå når jeg har hørt hele Alessandrinis innspilling av Monteverdis storverk på Opus 111, og ikke bare noe få kutt.

Den er rett og slett storartet, ikke bare i enkeltprestasjoner, men i måten han får musikerne til å spille og synge slik at velklangen formelig bølger fram, som om den aldri vil ta slutt. Lite strikt og firskåren i fraseringen er han, men bevares for en musikalsk gestaltning av helheten.

Gjennommusikalsk klinger også Solveig Kringlebotn når hun synger Grieg, med Stockholmsfilharmonikerne under Gennadij Rozjdestvenskij på Chandos. Hun er en av de ytterst få store sopraner som kan få Grieg til å klinge fulltonende, uten et øyeblikk å bli overdimensjonert. Og det er verd å høre på, faktisk mer enn orkestret når de er på egen hånd, i Sigurd Jorsalfar-musikken og Symfoniske danser op. 64.