Lysende Shining

Ren perfeksjon fra et av Norges mest hardtslående band.

VISJONÆR: Jørgen Munkeby og hans Shining leverte ren perfeksjon på Øya.Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
VISJONÆR: Jørgen Munkeby og hans Shining leverte ren perfeksjon på Øya.Foto: John T. Pedersen / DagbladetVis mer

ØYA: Shining har tatt noen musikalske kvantesprang siden de glade Coltrane-ispirerte ungdomsårene. Dagens utgave har skapt sitt totalt unike tonespråk et sted i skjæringspunkt mellom progressiv jazz, rock, industri og black metal. Et uttrykk de fleste med interesse for musikkretningene allerede har lært seg å kjenne.

De fleste har også fått med seg at kvintetten anført av primus visjonær motor Jørgen Munkeby besitter instrumentelle ferdigheter som kan ta pusten fra noen og enhver, der de slenger seg uanstrengt mellom blytunge rifforgier og halsbrekkende, unisone sax- og keyboard-kor som i «Blackjazz»-låten «Fisheye».

Om den slags er imponerende på plate, får den briljante galskapen enda større kraft live. Men det mest oppsiktsvekkende med Shining er ikke at de kan spille fletta av de fleste - det er totalpakken og ambisjonsnivået. Fra den sobre estetikken, til det nitidig utstuderte lysshowet og den perfekte lyden, er det ingen tråder som ikke samles i det monumentale uttrykket som blir klistret til pannebrasken din med hard hånd fra scenekanten. 

Sjangerhybrider av denne typen kan lett frermstå som påtatt, men Shining gjør symbiosen med største selvfølgelighet, hvor det å starte «The Red Room» med en saksofonsolo fremstår like naturlig som doblebasstrommer i thrash metal. Det voldsomme og dystopiske lydlandskapene føles både kaotisk og samtidig uhyggelige disiplinerte.

Shining leverer ren perfeksjon, intet mindre.