Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Lysende skrivekunst

Odd Hølaas ble glemt av historien. Det skyldes larmende uvitenhet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det hører til gåtene i norsk åndsliv at en av den nære fortidas fineste skribenter er sporløst forsvunnet. La gå at Odd Hølaas døde i 1968, men han etterlot seg et livsverk som rommer alle sakprosaens uttrykksformer, og allerede før krigen ble han nevnt side om side med Johan Borgen i Akersgatas avismiljø.

Litterær skandale

Fraværet er totalt når fire litteraturhistorier ikke vet om ham. Men høyest larmer uvitenheten i sakprosaens bibel, der langt over tusen skrivende kvinner og menn blir omtalt og vurdert av ekspertene i «Norsk litteraturhistorie - sakprosa fra 1750 til 1995», bind I og II. Ingen av dem har hørt et knyst om Odd Hølaas.

Dog var han kjendis allerede høsten 1936, lenge før ordet var oppfunnet. Da landet «Nederst ved bordet» med et brak i samtidig debatt, boka han skrev om rasekampen i USA etter et opphold i Sørstatene. Og 30 år etter satte han seg i norsk sakprosas førersete, valgt til å etterfølge Aksel Sandemose som spaltist i ukebladet Aktuell. Nils Kjær - om han hadde levd - ville kjent seg smigret om han var blitt betrodd oppgaven.

30 epistler

Nå tilbys vi et gjensyn med 30 epistler fra åra Hølaas skrev i Dagbladet og Aktuell. Og selvfølgelig er det lys våkne Gordon Hølmebakk som står bakom. Takk og pris for det han beskjedent kaller forord, men som forteller mye mer om rollen Hølaas har spilt, og om kreftene som drev ham.

Hølmebakk sirkler inn grunntemaet i den digre produksjonen, når han siterer fra et brev Hølaas sendte Gyldendal under arbeidet med essaysamlingen «De talte dager»: Jeg hadde en følelse av at jeg på min måte, som en typisk mellomgenerasjonens mann, pliktet å være med på å redde verdier.

Fynd og klem

Her snakker en stor journalist om yrket som en forpliktelse. Han sitter ikke i avisa og skriver i hytt og vær. Så var det neppe noen tilfeldighet at han bekjenner forpliktelsen mens han jobber med «De talte dager», som er tyngdepunktet i hans essayistikk, og som innledes med sagaen om «Tidens Tegn og Dynastiet Thommessen», et mesterstykke i norsk journalistikk. En moralitet og et oppgjør med en avis i dens storhet og dens elendighet. Og jeg stjeler en formulering av Hølmebakk, som sier det meste om Hølaas, om hans metode og om hans lynne: Han tapte aldri dragkampen mellom medfølende erindring og ondskapsfull hukommelse.

La det være kunngjort fra alle kirkebakker: Odd Hølaas lever! Ennå er det fynd og klem i Nordahl Griegs rop til vennen, når de møttes eller tok farvel: Hallo, mester!

Hele Norges coronakart