Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Lysende svenske

BERGEN (Dagbladet): «Tingene har sine egne liv. Ta speilet, det behøver ikke meg.» Ennå har hun noen småting igjen å skilles fra, gamle Winnie, mens hun venter - om ikke på Godot, så på døden. Margaretha Krook i «Lyckliga dagar» er et nydelig sluttspill i festspillenes Beckett-serie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Samuel Becketts kvinnemonolog, uroppført i New York i 1961, åtte år etter «Mens vi venter på Godot», kan som hans øvrige dramatiske tekster teatertolkes på utallige måter. Og tjene som påskudd til alskens regipåfunn. For den tragikomiske kvinnen som sitter fastlåst i sanddyngen, først til livet, siden til halsen - hva symboliserer hun? Kanskje sitter hun i overflodssamfunnets søppelhaug, eller kan det være materialismen som er poenget - er det alle tingene som begraver henne levende? Her gjelder det å ta et originalt grep!

Margaretha Krook og hennes instruktør, Karl Dunér, styrer langt unna slikt. De velger den vanskeligste veien og spør: Hvem er hun? Det kan de trygt gjøre, for når Becketts Winnie er i hendene på en skuespiller av så stort format som Margaretha Krook, med sinn og gehør for de usynligste nyanser og tynneste lag av slør over sjelen, så er alle svar berikende.

«Enda en himmelsk dag!» sier Winnie idet lyset kommer på. Ja, himmelen er blå og skyene er få. Ennå har hun en flik av framtid, men alarmen er alt gått. Vi har hørt det, ikke til å unngå. Winnie gjør som alltid sitt morgentoalett der hun sitter. I bakgrunnen ser vi en stråhatt uten svar. Hennes stakkars Willie, han orker ikke mer, men man har jo mye å være takknemlig for. Og hva kan man gjøre når ordene svikter? Jo, man kan gre håret, kan man, børste det og kjemme det. For håndveska har hun fremdeles, veska er jo alltid der, også når han er borte. Og det er ingen selvfølge at når to gamle ektefolk sitter slik alene sammen, ser de hverandre...

Margaretha Krooks Winnie er en gammel dame. Ikke en gammel revydame som pludrer i vei om alt og ingenting som om ingenting skal skje. Denne Winnie er ikke en karikatur i underholdningsbransjen. Krook har tatt henne til seg og lyttet seg innover slik at hennes indre monolog mest minner om et dikt for lengst frigjort fra alle fysiske forutsetninger. Det er stemmen som er igjen i denne gamle kvinnen når hun til slutt bare har ansiktet igjen. Når hun stadig sitter der, begravd til halsen i forestillingens siste del, er det ansiktet som lyser i mørket: «Noen ser fortsatt på meg. Noen bryr seg fortsatt om meg. Kan man ennå snakke om tid?»

Krooks lysende spill får svar, korte og musikalsk uhyre finstemte, av Nils Eklunds Willie. Og scenebildet og kostymene - Dunér og Göran Wassberg - har den samme klare, rene tonen som støtter og aldri forstyrrer.

Dramatens Beckett-forestilling er rikt og inderlig teater. Slik Margaretha Krook viser oss Winnie, minner hun oss om sorgen, smerten og ensomheten i at det til sjuende og sist ikke er vi som forlater livet, men livet som skal forlater oss.