Lysene slukkes på Frogner

Selv der de rikeste bor, forsvinner livet.

SYMBOL PÅ NORGE: «Frogner er fellesskapet som bygges ned og individualismen som bygges opp», skriver kronikkforfatteren.
SYMBOL PÅ NORGE: «Frogner er fellesskapet som bygges ned og individualismen som bygges opp», skriver kronikkforfatteren.Vis mer
Meninger

Frogner. Norges mest kjente bydel.

Her starter det som ender med eksklusive Holmenkollen. Myteomspunnet, men egentlig like kjedelig som alle herskerområder verden rundt. Forretninger krever fornuft og kontroll, det er den egentlige grunnen til at businesskvartaler verden rundt alltid er de kjedeligste. Og ingen steder er plenene og gatene mer lineære og kvadratiske enn der hvor kapitaleierne bor. Områdene er som blåkopier av gamle regnskapsbøker.

Rovdyrene øverst i næringskjeden bosetter seg på her. Blonde og blåøyde ser du dem sommerstid komme kjørende i elegante kabrioleter. Mer enn en gang har jeg lurt på om det er sant at tyskerne tapte krigen. En behagelig og tiltrekkende bydel dette, og foran det lokale Kaffebrenneriet står det alltid en ulovlig parkert Jaguar eller SUV. Og det er alltid en tynn blondert dame som eier kjøretøyet, og som nå er inne for å kjøpe morgenens caffelatte. Finnes det en egen fabrikk som lager borgerlige damer med dråpeformede solbriller?

Jeg har lagt merke til at det bare er snakk om noen måneder fra du hører om en mediepersons nyvunne økonomiske suksess til vedkommende dukker opp på Amtmann Furus plass. Sist Tommy Wirkola, suksessfilmregissøren som med feit amerikansk bankkonto kanskje plutselig trives mye bedre her enn i Alta?!

Dette er vinnernes område. De gamle leiegårdene på den andre siden av bakgården kalles «børsmeklernes favoritt»; der kan pengefolket husere uten gjenboere på stuesida. Før bodde det også vaktmestere her og familier med normale inntekter. Nå er alle selveiere. Folk som kommer her ifra, mener Frogner er glattere nå. at fargerikdommen som en gang var her er borte.

Men er ikke det selve samtidsbildet? Den ene kuløren etter den andre som forsvinner fra paletten?

Oppussingen av Frogner Plass, der hvor Kirkeveien slutter og Frognerveien begynner, er for meg selve bildet på det nye Norge, pent brulagt med grå stein. Her er ingen lassiser, tiggere eller nedfalne fasader. Ingen nedfalne mennesker heller, om du da ikke søker inne i de mørkeste krokene på skjenkestedet Dejavu.

Gatene er rene og pene, selve bildet på det ideale sinn. Frogner er Norge slik Norge kommer til å bli; pent kledde borgere og småborgere i sympatisk harmoni. Sjelen er en nyspylt, skinnende gate.

Bare én ting skurrer i perfektheten; bydelen er hardnakket hvit. Tross det idealistiske pratet til politikerne. Og det er jo her de bor selv, langt unna alle «problemene». Unntaket er kunstnerpakket som har klart å klore seg fast, vi er bydelens pakistanere. Det er forunderlig hvor etnisk delt Oslo ennå er, her blandes nesten ikke ingrediensene. Det er som en bittersøt smaksforskjell går over Egertorget. Nedenfor sjokolade, ovenfor iskrem. Og begge deler som er så godt på en og samme gang!

Nå er det sommer igjen. Markedsdagen er høydepunktet. Bygdøy Allé og Frognerveien stenges og fylles opp av hvite smil og gladjazzorkestre. Like underholdende er hotellkongens flamboyante selskaper i hovedkvarteret vis-à-vis Gimle Kino. I år kostet kvelden bare fire millioner kroner - trolig nok til å holde liv i flere tusen unger andre steder i verden. Men pytt-pytt, det er jo Stordalens penger. Temaet i år var for øvrig Pippi Langstrømpe og Sverige.

Frogner er fellesskapet som bygges ned og individualismen som bygges opp. Bare siden 1970-tallet er velstanden fire- til femdoblet i Norge. Men i det individualismen brer seg, ørkenlegges verden. De andre forsvinner. Til og med humoren. Og siden det var homodager i forrige uke; det ikke er lenger mulig å forstå følgende lokale vits: «Hva er likheten mellom homser og Oslo Sporveier? Jo, inngang bak!»

For konduktørene er for lengt borte fra trikkene, de satt alltid bakerst i vogna. Så forsvant billettlukene på T-banen, det gående politiet, de mange alkisene som sov ut rusen i portrommene. Originalene du snakket med når du vandret gatelangs i byen nattetid er «plass’ert bort». Til og med de gamle fruene med turban og puddel er borte fra Frogner. Det Oslo jeg kom til for tretti år siden var mer gay i ordets opprinnelige betydning; «Gøy!»

Og det er en realitet, ingen moralisering. Men slike skriverier høres likevel unektelig gammeldags ut, for all utviklingskritikk virker utdatert i et velstands- og velferdssamfunn som også er avpolitisert. Godt da at vi har fått fargerikt besøkt fra det ytre rom. Romfolket fargelegger oss igjen.

Kanskje spiller det ingen rolle at postkontoret i Elisenbergveien skal legges ned?

Der hvor Johan Borges Lillelord vandret, der hvor han på begynnelsen av 1900-tallet kjedet seg når han på ettermiddagstid kikket inn borgerskapets lune stuer. Ingen gråter tårer over at banken ble borte i fjor? Kunder var det mer enn nok av, men de høye herrer hadde fått det for seg at de hadde for mange kontorer i Oslo. Ingen overraskelse at en eiendomsmekler skal overta lokalene, for det har de også gjort de andre stedene. Også der hvor Frogners eneste jernvarehandel lå.

Videobutikken slukket lysene her forleden, men det betyr vel sikkert ingen ting det heller. Der er som om en usynlig storm tar ut elektrisitetsnettet litt etter litt. Gjør det heller ikke noe at vi ikke kan kjøpe bøker her mer? For noen uker siden stengte Frogners siste bokhandel. Eierne mente de tjente mer på å selge ut boksamlingen enn å la nye overta. Det usedvanlig vakre lokalet i Bygdøy allé er nå bare en skygge av seg selv, som fellestjenestene i landets dyreste boligområde.

Trenger vi ikke å møte mennesker lenger? Blir livene våre bedre av det?

Jaja! Dette er en merkelig verden. Vakker og trygg, kjedelig og hvit. En bydel med over femtitusen innbyggere uten postkontor, bank, videobutikk, bokhandel og allehåndebutikk.

Men rovdyrene er penere enn noensinne. Og det er umulig å kritisere dem lenger fordi de alle har fått en jovial og folkelig ham. Siste nytt er at Ole Robert Reitan pusset opp det gamle intetsigende herskapshuset han kjøpte i Eilert Sundts gate. Selv om det akkurat hadde fått en renovasjon. Familien måtte ha et nytt sted å bo. Oppussingen kostet bare hundre millioner kroner.

Huset ser fremdeles like intetsigende ut. Lurer på hvor mange munner som kan mettes for hundre millioner penger?

Men det er jo hans penger. Og sommeren har akkurat starter her på Frogner.

Og i Norge.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.