Anmeldelse: «Bookshop»

Lyser overklassearroganse grensende til ondskap

Minner for mye om en Laura Ashley-kulisse.

IDYLLISERENDE: Periodedrama fra 1950-tallet, basert på roman av Penelope Fitzgerald Vis mer

«Bookshop»

3 1 6

Drama

Regi:

Isabel Coixet

Skuespillere:

Emily Mortimer, Bill Nighy, Patricia Clarkson

Premieredato:

1. mars 2019

Aldersgrense:

Alle

Orginaltittel:

«The Bookshop»

«Litt for langsomt og høflig»
Se alle anmeldelser

FILM: For folk som elsker britiske periodedramaer og landsbyidyll har «Bookshop» den ideelle settingen. Basert på en roman av Penelope Fitzgerald foregår handlingen i en liten kystby på slutten av 1950-tallet. Det regner forskriftsmessig over de mosegrodde steinhusene i spanske Isabel Coixets dramatisering av romanen.

Tilgjort

Men det blir fort litt for tilgjort britisk, dvs. så langsomt og høflig at man står i fare for å gå glipp av hele intrigen. Hovedpersonen Florence Green (Emily Mortimer) er krigsenke og bokelsker. Hun har funnet et gammelt fraflyttet hus i småbyen Hardborough, og vil åpne bokhandel der. Lite aner hun at hele byen i praksis styres av en styrtrik generalfrue, Violet Gamert (Patricia Clarkson), som har planer om at det gamle huset skal bli kunstsenter. Denne iskalde fruen saboterer i stillhet alt hva bokelskeren foretar seg og manipulerer både banksjefer, advokater, politikere og vanlige byfolk mot bokhandelen.

Lolita

Kun to personer er på Florences side; byens eneste bokleser, den folkesky Mr. Brundish (Bill Nighy) og en smart jentunge som er ekstrahjelp i butikken. Florence introduserer ham for den nettopp utkomne romanen «Lolita», og de to former et vennskap. Men, som fortellerstemmen (Julie Christie) sier i filmen, «verden består av utryddere og de som skal utryddes».

Elitelag

Det er et elitelag av britiske skuespillere som her er engasjert – og de spiller upåklagelig – uten at Isabel Coixet makter å gjøre intrigen engasjerende. Patricia Clarkson lyser av overklassearroganse grensende til ondskap og Bill Nighy er dirrende av undertrykte følelser. Men Coixet som tidligere har imponert med «Mitt liv uten meg», har laget en film som ser ut som en pyntelig Laura Ashley-kulisse innendørs. Og ondskapen, forsøksvis servert gjennom drepende replikker av typen «Det er bare hushjelper på fridager som kler seg i rødt», kommer aldri godt nok fram til at intrigen blir spennende.

.