I SKYGGEN: Natt er et tilbakevendende tema i Sivert Høyems tekster, og han liker seg i skyggen. Foto: Bjørn Opsahl
I SKYGGEN: Natt er et tilbakevendende tema i Sivert Høyems tekster, og han liker seg i skyggen. Foto: Bjørn OpsahlVis mer

Lysere fra «mørkemannen» Sivert Høyem

Nattas mann bryter med sin mørke musikalske fortid.

ALBUM: «The night is my favorite time of day», synger Høyem på det som også er det desiderte høydepunktet på hans sjette album, avsluttende - og stemningsfulle - «Silences».

Han har alltid vært en nattas og mørkets mann, helt siden dagene som Madrugadas vokalist.

Stemmen Høyem er nå så etablert som soloartist at bandet fra Hadsel i Nordland bare er et fjernt - men godt - minne.

Siden stemmen hans er så sentral i lydbildet, er det ikke lett å høre forskjell på Madrugada og Høyem, heller. Han forvalter - og bygger videre på - den musikalske arven etter bandet som la inn årene i 2008. Han har utviklet sin egen sound, men innenfor det samme musikalske universet. 

40 år Ei uke etter at han fylte 40 år, lanserer Høyem i dag sitt soloalbum nummer seks, «Lioness». Mens «Endless Love» (2014)  var produsert av svenske Ulf Ivarsson, med musikere fra Thåströms band, har han denne gangen tatt kommandoen sjøl - sammen med bandmedlem Christer Knutsen.

De gir merkevaren Høyem en aldri så liten «ansiktsløftning». 

Med på operasjonen er, foruten Knutsen (elgitar, orgel, piano, klaverinstrumentet celesta, marxofone/siter og koring), Øystein Frantzvåg (bass) og Børge Fjordheim (trommer) - alle fra Høyems faste liveband.

Lettere Det musikalske uttrykket er lettere og lysere og en anelse mer kontrollert og strømlinjeformet - og nærmere popmusikken - enn de foregående platene.

Høyem er blitt sammenliknet med noen av rockens mest kjente mørkemenn, som Nick Cave og Mark Lanegan, og her er også en nydelig duett som sender tankene i retning Lanegans duosamarbeid med isobel Campbell: «My Thieving Heart» med en kul Marie Munroe (Hilde Marie Kjersem).

Leonard Cohen Men han nærmer seg også mer og mer uttrykket til en annen - og mildere - mørkemann, Leonard Cohen. Det kommer kanskje med åra?

Variasjonen er ikke like stor som på «Moon Landing» - et karrierehøydepunkt med en mer oppfinnsom produksjon som også ga Høyem en Spellemannpris som årets mannlige artist i 2009. «Lioness» har nok heller ikke en hit a la «Moon Landing», men låter som «Sleepwalking Man» og «Fool To Your Crown» har potensial - til tross for at de kan framstå som noe pompøse.

«Forutsigbart bra» Det er noe «forutsigbart bra» over dem. De glir liksom litt ubemerket forbi uten at de fester seg, og den ene låten har en tendens til å likne på den neste.

Det har lett for å ramme Høyem, kanskje særlig fordi den mørke vokalen kan bli noe monoton.

Men bevares, det flyter bra lenge - sjøl om rolige «It Belongs To Me» blir i enkleste laget både musikalsk og tekstlig og må regnes som fyllstoff.

Tom Men - når vi kommer til «V.O.I.D.» og elektronikaflørten «The Boss Bossa Nova» (som refererer til Bruce Springsteen) virker det litt som om han er gått tom for ideer.

«Lioness»

Sivert Høyem

4 1 6
Plateselskap:

Hektor Grammofon Musikkoperatørene

Se alle anmeldelser

Finsnekkeren blir mer grovsmed, og det kler ham ikke så godt.

Låtene er rett og slett ikke gode nok i dette selskapet. Derimot slår han kraftig tilbake i nevnte «Silencer», som er Høyem på sitt aller beste.

• Sivert Høyem legger snart ut på veien i Norge, Tyskland, Nederland, Belgia og Sveits, med start i Oslo Spektrum 13. februar.

Lysere fra «mørkemannen» Sivert Høyem