SORG I KØBENHAVN: Terroren som rammet den danske hovedstaden har satt kraftige spor. Foto: Kristian Ridder-Nielsen / Dagbladet.
SORG I KØBENHAVN: Terroren som rammet den danske hovedstaden har satt kraftige spor. Foto: Kristian Ridder-Nielsen / Dagbladet.Vis mer

Lysere hud enn normalt

Vi skylder hverandre en mer bærekraftig solidaritet enn fremmedfrykt.

Meninger

«De skyter ned byen min!», skriver venninna mi til meg. Klokka er halv tre på natta i København og tidlig etter middag der jeg er, i USA. Det er langt hjem. «Jeg har fulgt nyhetene i hele dag», svarer jeg og logger på Skype. I løpet av samtalen har lydbildet på hennes side gått fra sirener til helikopter. «Ikke gå ut?» «Jeg har vært inne i hele dag,» svarer hun. «Lærte av Oslo. Venta på nummer 2, og så kom det.»   

Først da forstår jeg at jeg ikke er den eneste som post-22.juli har utviklet en ryggmargsrefleks når uforutsette hendelser skjer i et offentlig rom. Det er der gudskjelov ikke i det daglige. Jeg var heldig og var hverken i Oslo eller mistet noen nære for snart fire år siden. Men når det skjer noe dramatisk - og særlig når man får vite det i bruddstykker, samtidig som det utspiller seg - er redselen påfallende latent. «Skudd avfyrt i København, gjerningsmann på frifot» leser jeg tilfeldig i noens statusoppdatering i nyhetsoppdateringen på Facebook. Nå, som da, går informasjonen via sosiale medier før offentlige nyhetskilder. Hva gjør det med oss, og med panikken? Hvem stoler vi på?   

Gjerningspersonen er av «arabisk utseende, men lysere hud en normalt», opplyser pressemeldingen fra dansk politi. Ingen av oss vet hva slags fargespekter dansk politi opererer med og hva som er deres normalarabiske fargekode. Men én ting vet venninna mi sikkert: «Nå blir det enda vanskeligere å være brun her. Særlig hvis du er mann eller bruker slør.» Hvordan leter politiet når de evakuerer en nattklubb i Københavns indre by? Hvilket profesjonelt politiblikk er de trent opp til?  Jeg håper på et opplyst ett, jeg håper det er milevis fra den rasistisk motiverte politivolden vi ser i USA, hvor jeg befinner meg for tiden. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men hjertet er tungt. I to år tok jeg bussen fra Oslo til Gøteborg og opp igjen 16 ganger i halvåret. Da vi ble stanset i tollen, hvilket vi nesten alltid ble på vei inn i Norge, oppsto det alltid en trykket stemning i bussen idet kun de unge, mørkhudede mennene ble bedt om å gå av bussen. Flere ganger kom ingen av dem på igjen. Kan hende de var papirløse, rettsløse, hva vet jeg. Det skal ikke mye til for å se at hvis du alltid ransøker samme personer, er det de samme personene som vil toppe statistikken. 

Jeg, med min hvite hud og yndige alder, er ikke med i statistikken først og fremst fordi jeg ikke må bevise min uskyld. Hva slags sanksjoner opplevde hvite, innvandrings-, kommunist- og kvinnefientlige menn da de gikk nedover gata i kjølvannet av 22. juli 2011? Hvorfor er det mindre urimelig å bli mistenkeliggjort hvis du har en annen etnisitet? Som norsk statsborger oppdratt i det norske skolevesen holder jeg, i likhet med så mange andre, rettsstaten høyt. Ytringsfriheten likeså. Jeg tror på lovlydighet og jeg tror på rettferdige sanksjoner mot de som bryter mot fellesmenneskelige rettigheter. Som retten til å være kritisk mot regjerende meninger. Ingen har rett til å ta noen andres liv. Ingen skal myrdes for noe de har sagt. Men, samtidig - eller, i tillegg, som en forutsetning for ytringsfriheten - er et sterkt diskrimineringsvern det aller viktigste vi har. 

Formålet med den nye diskrimineringsloven av 2012 er å fremme likestilling uavhegig av etnisitet, religion og livssyn. Det betyr at den mest fanatiske kvinnehater skal gå nedover gaten like beskyttet av loven som den ensomme kvinnen på vei hjem en sen lørdagskveld. Når jeg ikke er redd for attentat i det daglige, er det fordi jeg tror på vårt fellesmenneskelige vern og at jeg tror på gjensidig avhengig tillit til andres normbundne gjerninger. 

Diskrimineringsloven stiller også krav om et aktivt arbeid for likestilling. Da er det myndighetenes - og alles - oppgave å aktivt motarbeide at redselen for å bli skutt på åpen gate får en årsaksforklaring knyttet opp mot hets og mistenkeliggjøring av personer på bakgrunn av deres etnisitet eller religion. Breivik var politisk motivert for sine totalt meningsløse drap i 2011. Sannsynligvis er gjerningspersonen i København også det. Handlingene deres er straffbare, og skal være det. Men la ikke det legitime hatet mot drapspersoner oversettes til et forenklet hat mot de hverken med «normal» eller «unormal» farge i huden. Vi skylder hverandre en mer bærekraftig solidaritet enn fremmedfrykt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook