Lyset og ordene

Kanskje mer enn noen annen tradisjonell kunstform er teateret i rivende utvikling. Eller kanskje det er riktigere å si at det er hjemsøkt av den nye teknologien som gjør sitt inntog i samfunnet forøvrig. Hvordan denne utfordringen møtes, kan vise seg å bety «to be or not to be» for det fenomen vi kjenner som teater.

Du har sikkert merket det, f.eks. under fotball-VM. Om det gis et sekunds pause i det audiovisuelle bombardementet er det å anse som ren regi-glipp. Scorings-repetisjonene serveres på et summende teppe tekno-musakk. Øyeblikket må ikke mistes, og ingen av oss unnes et øyeblikk å miste. For da kommer det noen andre og river oss ut av grepet til dem som står bak denne sikkert imponerende TV-regien.

At denne estetikken er vel etablert også i teateret er kanskje mindre påaktet. Det kan henge sammen med at de eldre blant publikum (40+?) ikke rekker å oppfatte hva som skjer, mens de yngre rett og slett er av den oppfatning at det er slik det skal være. TV er den fremste premissleverandør på alle andre livs- og samfunnsområder. Hvorfor skal man da besvære seg over at teaterets estetikk skyves ut av fjernsynets? Eller man kan spørre stikk motsatt: Hvorfor er det så underlig taust i feltet mellom den rene teateranmeldelse og medienes personorienterte skuespiller-journalistikk?

Et eksempel på dette: I dagene 9. til 13. mai ble det i Oslo avholdt nordisk teaterteknisk treff (Nott -98) med ca 1700 påmeldte deltagere fra de nordiske land samt Baltikum. Mer enn hundre kurs og seminarer om alt fra psykoakustikk til oppdekking av borgerskapets festbord sto på programmet. Presse og media forøvrig glimret stort sett med sitt fravær. Noe av ansvaret får arrangørene, som forøvrig fortjener all ros, ta på egen kappe. Men arrangementet var jo ikke hemmelig heller! Den pressen som ellers iler til hver gang en kjempende middelmådighet fra de skrå bredder vil fortelle hva han eller katten hans spiste i går, holdt seg langt vekk når fagfolk fra alle teaterets fagområder og nivåer diskuterte ovenstående og beslektede problemer. Det dreier seg i verste fall om teaterets være eller ikke være.

For ca. tyve år siden dukket det for første gang opp i Norge en person med den (den gang) ubeskyttede tittelen «lysdesigner». I dag sitter det lysdesignere på annenhver kjellertrapp bortover. Noen er bunn seriøse, gjerne med årevis av praktisk lysarbeid og påfølgende universitetsstudier (fra USA eller England, helst) bak seg. Andre som hjemsøker bransjen er «fødte kunstnere» med is i magen som viktigste kvalifikasjon. Bevares, også slike kan lage funksjonelt og vakkert lys. Problemet er at lysdesignerrollen har vokst frem sammen med den nye teknologien som i stor grad kommer fra fjernsyn og det vide landskapet rundt rock, musicals etc. Lysdesigneren har «tatt seg til rette» mellom instruktør og scenograf med virkemidler som kan drukne enhver regi-idé og enhver skuespiller. Om så skjer, er det ikke nødvendigvis designerens feil. Regissører, scenografer og skuespillere er, kanskje i motsetning til hva enkelte av dem tror, ikke mer enn mennesker. Også de er mer under påvirkning av fjernsyn og andre massemedier enn av teateret.

Robert Ornbo, nestor blant lysdesignere, kan knapt sies å være noen maskinstormer i denne sammenheng. Likevel stilte han følgende spørsmål under konferansen i Oslo: «Kan den kunstneriske visjonen bli forkludret av for mye teknisk viten?» Selvsagt svarte ikke Ornbo entydig bekreftende på dette spørsmålet, det får da også være måte på å svinge tuktens ris over seg selv. Men spørsmålet ble berørt også av flere: Når teatrene lykkes å fylle salen med hylende og godtemumsende tenåringer som med gjenkjennende begeistring får sin egen TV-hverdag og Virtual Reality fossende over scenekanten, er det da å pleie ungskogen blant publikum, eller er det tvert om å sage over greina de selv sitter på?

Den nyeste utvikling av sceneuttrykket dreier seg i stor grad om det bevegelige lyset . Ikke det gamle at man skaper «bevegelse» simpelthen ved at en del av scenen blir mørk mens en annen blir lys, eller at man benytter en tradisjonell følgespot eller tre. Det dreier seg om kompliserte «multimaskiner» av noen lyskastere, hvorav den grummeste har den lite originale betegnelsen «scanner». Den gjør etterhvert mye av jobben på konserter, muscals osv, samtidig som den er ansvarlig for de dumme, malplasserte rosettene og krusedullene som farer rundt også i debattprogrammer på TV. Foreløpig befinner disse seg på et teknologisk mellomnivå. De er veldig flinke når de fungerer, men foreløpig har det vært så som så med påliteligheten. Noen hevder at scannere med sin fleksibilitet kan hindre at hele scene-riggen blir «låst» til et stykke, slik at det blir vanskeligere å spille repertoar. Men samtidig høyner de kravene til overdådighet og perfeksjon både hos brukere og nytere. Når de er «oppe og spiller» byr de på et vell av muligheter og et tilsvarende vell av fristelser. Som skeptiker vil man først og fremst fokusere på det siste. Særlig fordi en scanner koster omtrent det samme som en god bruktbil og veier omtrent det samme, så må jo tingen brukes. Og om lysdesigneren har forlangt den på plass, kjøpt eller like vanlig innleid, mens den i praksis får fungere som en tradisjonell lyskaster av enkleste sort, ja, da risikerer lysdesigneren å få høre at hun er et pengesluk som har grabbet til seg midler som med fordel kunne komme til nytte på andre områder i produksjonen.

Økonomien er en opplagt pådriver i utviklingen av en teater-teknikk hvor et bitte lite menneske kan stå alene med sin monolog, mens det i omgivelsene foregår så mye spektakulært, at den stakkars skuespilleren forsvinner helt.

Ettersom lydteknikken holder tritt med utviklingen innen lysteknikken, er kanskje ikke det rent akustiske noe problem. Det springende punkt er der hvor det visuelle, kanskje også det akustiske, tar til å overdøve det verbale selv i typiske «snakkestykker». Når slutter publikum å lytte for i stedet bare bli sittende der å glane? «Det heter jo skuespill, » sier du kanskje. Det er et poeng.

Hva skjer med forfatteren oppe i dette? Når en dramatiker skriver en tekst for intim-scene og suksessen blir så stor at han flyttes til de store scenene med deres potente apparat, vil han så kjenne teksten sin igjen?

Eller omvendt: Når støyen, det kanskje største problemet med de nye paternoster-verkene i lysteknikken, er fjernet og apparatene for fullt kan gjøre inntog i de minste scene-rom, forsvinner da samtidig en av de siste arenaene for meningsbærende ordkunst ?

Det som er nevnt ovenfor henger nøye sammen med den voldsomme, hvileløse jakten på nye visuelle og akustiske virkemidler i det samfunn «teatrene skal reflektere». Denne jakten foregår samtidig med at også språket er «i rivende utvikling». Mot hva? Mens den ikke-verbale kommunikasjonen svulmer til fortrengsel for den verbale, er idiom-grøden usedvanlig rik både vår og høst. Riksavisenes overskrifter renner over av ordspill som skoleavisene holdt seg for gode til i min tid. Når språket, det norske, er i ferd med å skaffe seg gud veit hvor mange nye homofoner ved at skillet mellom sj- og kj-lyd forsvinner, så forholder det filologiske fagfeltet seg nærmest rent registrerende til det. Når «dem» forsvinner til fordel for bare «de», skjer det samme. Mitt tips er at de som, ut fra dialektbakgrunn, tviholder på sitt doble «dem» fortsatt vil «røpe seg», mens de som heller bytter om slipper billigere. «Interessant,» sier filologene, mens den spinkle norske gramatikken forvitrer.

I tidens (norske) ånd finnes det knapt en «språksynser» som tør si det er et tap når ungdom ikke lenger kan skille mellom «kjede» og «skjede». Filologene er fler, billigere og langt mer maktesløse enn designerne. Ikke dermed sagt at de første har noe mer reflektert forhold til sin rolle enn de siste for å utjevne dette misforhold, snarere tvert om. «Dette burde vært tatt opp på større nivå!» som en kjent radiokommentator rakk å si to ganger på rappen her forleden.

Mens skriftspråket blir fullstendig muntliggjort og det muntlige renner over av fargesprakende begreper og uttrykk med diffust eller valgfritt innhold, florerer utilsiktet inkonsistens, feil-uttale, dialektiske og sosiolektiske særheter også på scenen, bare litt mindre enn i TV2s værmelding (dvs. TV2 sin værmelding.)

En skuespiller kan snakke barnespråk kveld etter kveld uten at noen snakker høyt om det. Det gjelder selvsagt først og fremst tekster fra samtiden, ikke Ibsen eller Shakespeare. Når derimot stillverkskjøreren kommer et sekund for tidlig eller sent med et lysmoment, eller en av tyve lyskastere har feil blånyanse, da risikerer en oppvask. Rommet mellom «pensjonert diva holder lyrikkaften» og oppvisning av hele teaterapparatets ildkraft i tekniske show-offs kan fort bli sørgelig tomt.

En leser med dypere innblikk enn denne artikkelen kan gi, vil lett falle på den idé at hun her står overfor en akterutseilt teaterarbeider som har funnet vindmøller til et reaksjonært engasjement. Godt mulig. La meg likevel til slutt servere et sitat fra en av de virkelig store kanonene på dette feltet, kanadieren Robert Lepage, avgitt på en verdenskongress om de samme tema i Pittsburg i fjor: Hans metode «innebærer at tekstbaserte manus kommer til å bli erstattet av multimediale manus». Det kan da ikke være en utvikling som er bare ønskelig? Om ordet ender opp med å bli de blindes privilegium, er det min spådom at teaterpulikumet til syvende og sist forlater salongen. Det de er ute etter finner de lettere på Oslo Spektrum, på Valle Hovin eller foran TV-skjermen.