PROSALYRIKER: Mona Høvring (55) skriver rikholdige bøker, der språket stadig river leseren med seg. Foto: NTB Scanpix
PROSALYRIKER: Mona Høvring (55) skriver rikholdige bøker, der språket stadig river leseren med seg. Foto: NTB ScanpixVis mer

Lyst og lidenskap når to søstre bor på hotell i norsk alpelandskap

Språket er hovedperson i denne lyriske romanen.

Mona Høvring kan feire 20-årsjubileum som forfatter i år, og det gjør hun med en roman. Den heter «Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født».

Tittelen er underfundig. Den er svaret på et spørsmål. Hvorfor skjedde ditt og datt? Hva er årsaken til at ting utviklet seg slik eller slik? Hva førte til at du er den du er? Jo, lyder svaret, det er fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født.

Ikke psykologisk

Selvfølgelig må det være slik. Ingen grunn til å krangle på det. Allerede med denne tittelen unndrar denne romanen seg det realistiske, det psykologiske; det som søker en logisk forklaringsmodell eller en utstudert årsakssammenheng

Mona Høvring skildrer livet, hun forsøker ikke å late som om hun vet hvorfor det blir slik det blir.

Den nye romanen, som handler om to søstre, foregår i en drømmende stemning av kjærlighet, konflikt, drifter og erindringer om en felles fortid.

Befriende kortfattet

Høvring debuterte som poet. Hun har utgitt seks diktsamlinger og tre romaner før årets bok. Den er hennes lengste roman hittil, på 128 sider. Mona Høvring er en knapphetens mester. Og på mange måter er hun en prosapoet i alt hun gjør.

En lyriker som forteller historier. Flere av diktene hennes er formet som små anekdoter, eller «skjebnefortellinger», som hun kaller det i fjorårets bok, «Jente med dødninghode». I «Ekornet og den vaklevorne brua» (2010) kombinerer hun diktfortellinger med det hun kaller «salmer».

Fortolkning

Hun ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris med «Camillas lange netter» (2013), som tar utgangspunkt i Camilla Colletts memoarer fra 1862. Boka er alt annet enn en dokumentarroman. Snarere er den en slags fortolkende gjendiktning av tekstene til en fordums litterær søster, et forsøk på å redusere 150 års avstand til null.

To søstre i begynnelsen av 20-åra, Ella og Martha, ankommer en alpelandsby med toget. Det er vinter og kaldt. Hotellet ligger med store glassvinduer oppe i fjellsida. «Det så ut som en gyllen krystallfugl med formidable vinger spent ut i det stupbratte terrenget.» På første side nevner lillesøsteren Ella den østerrikske forfatteren Stefan Zweig, og man får en slags følelse av mellomkrigstid og dekadense, som i bøker av Zweig, Thomas Mann og D.H. Lawrence.

Svunnen tid

Ella er bokas forteller. Hun er reisefølge for Martha, som skal forsøke å komme seg etter et opphold på nervesanatorium (nok et ord med klang fra en svunnen tid). Romanen forteller om de to jentene, og et par andre kvinner de møter underveis. Det viser seg raskt at de ikke er i alpene, men i en norsk fjellbygd. De hadde lyst til å dra til alpene, men Marta har flyskrekk, så de har endt i en norsk erstatning. Stemningen er likevel influert av drømmen om alpene.

Hendelsene er ikke spektakulære. Det er på en måte språket som er hovedpersonen i denne boka. Det lyser og lever, fylt med assosiasjoner, tilbakeblikk og sitater. Ordene favner verden med sanselighet, humor, undring og forvirrede følelser. Etter hvert forstår vi at Ella har minst like sterkt behov for rekonvalesens som søsteren, og til slutt understreker hun at dette er hennes versjon. «Vi setter sammen virkeligheta slik at den blir fattbar, i det minste for oss sjøl.»

Nok en gang har Mona Høvring skrevet en bok med et fascinerende skjevt blikk på verden. Boka er kort, den er lest i en jafs. Til gjengjeld kan den med fordel leses flere ganger.

.