Lyst og trivsel må være ledestjerner

Retningslinjene for barneidrett er overmodne i forhold til å bli vurdert skikkelig på nytt og med litt andre forutsetninger enn de bestående, mener Andreas Morisbak.

ETTER DIVERSE utspill fra både toppidrettshold og enkeltpersoner i fotballmiljøene er debatten i full gang, med til dels sprikende og enkeltstående meninger og forslag trukket ut av en helhetssammenheng.

Debatten er sentral og viktig, men den bør snarest mulig bli mer helhetlig og målrettet mot sentrale føringer for oppfølging og praksis.

Da må en først sortere ut noen grunnleggende problemområder og faktorer som er og må være selve fundamentet i en slik debatt.

Hovedfokuset så langt er virkemidler for å få fram toppidrettsutøveren og/eller toppfotballspilleren. Det i seg selv er et for snevert og litt skummelt utgangspunkt som kan få uheldige konsekvenser for en meget omfattende og betydningsfull breddeidrett/breddefotball. I det følgende noen grunnlagsbetraktninger i den sammenheng.

ET GENERELT FYSISK forfall i befolkningen er registrert. Det samme er en foruroligende fysisk inaktivitet hos barn og unge. Olympiatoppen er opptatt av dette, naturlig nok. Men likevel er faktisk ikke dette toppidrettssjef Stensbøls bord, selv om vi alle skjønner at det fysiske forfallet selvfølgelig har en avgjørende innvirkning på hvordan fremtidens toppidrettsutøver fremstår.

Vi må aldri glemme at det er ganske få som blir og/eller kan bli toppidrettsutøvere. Bekymringen for det fysiske forfallet gjelder imidlertid for absolutt alle.

For vår felles sunnhet og velvære er det avgjørende at vi har en unison nasjonal målsetting om at alle kropper bør settes i bevegelse ved hjelp av egne muskler - hver dag - og gjerne minst et par timer eller mer på en eller annen måte.

Her har alt av myndigheter, organisasjoner (inklusive idretten), skolesystemet og funksjoner i samfunnet med påvirkningsmuligheter på helse, sunnhet, trivsel og livskvalitet et stort og felles ansvar.

SELV OM GJELDENDE barneidrettsretningslinjer de senere årene har positive intensjoner i seg, har de også ført til en noe uheldig og for sneversynt polarisering mot blant annet en «likhets»- og «allsidighets»-tenkning som faktisk ikke holder mål rent idrettsteoretisk og ikke minst i praksis.

Barneidrettsretningslinjene er derfor ganske «overmodne» i forhold til å bli vurdert skikkelig på nytt og med litt andre forutsetninger og vinklinger enn de bestående.

Spesielt i forhold til bl.a. en forenkling, presisering, prioritering, og sist, men ikke minst, en differensiering.

Derfor er det positivt at NIF-styret selv har tatt opp hansken og forbereder dette til kommende forbundsting.

Når aktiviteten hos svært mange er fallende, er det selvfølgelig mye viktigere hvordan vi kan øke bevegelsesaktiviteten på en eller annen måte, framfor å bruke mange fine floskelord om hva den bør inneholde.

Det å kunne tilby og velge aktivitetsformer/idrettsaktivitet og mengde i forhold til lyst, motivasjon og trivsel må derfor bli de lysende ledestjernene for aktiviteten.

Konsekvensen må bli mye større grad av fokus på differensieringen mot hva ungene driver med, og hvor mye ut fra nettopp det.

Innenfor dette området må en heller ikke ta utgangspunkt i eller vektlegge toppidrettsvinklingen for mye.

I en differensieringssammenheng er det imidlertid greitt at toppidrettssjefen presiserer den riktige og utvetydige konsekvensen for å bli god, spesielt i idretten der teknikken og ferdigheten er svært avgjørende for prestasjonen. For å bli riktig god, som det altså er svært ønskelig for mange at noen blir, men relativt få kan bli, må en drive spesifikt med idretten gjerne flere timer om dagen fra tidlig alder av og i mange år framover.

Denne erkjennelsen er viktig, men det er like så viktig at det er lysten, motivasjonen, interessen, engasjementet, frivilligheten på barns egne premisser som må være i fokus for valg og oppfølging.

Det gjelder alle, enten de kan/vil bli gode eller ikke.

INGEN REAGERER negativt på at unge langt nede i barnealderen spiller f.eks. sjakk eller piano flere timer om dagen, fordi de liker det og fordi de finner stor tilfredsstillelse i å mestre noe bedre og bedre.

Hvorfor reageres det negativt fra mange hold i idretten når rent logisk det samme mengde- og kvalitetsperspektivet for å bli god selvfølgelig også gjelder der?

Alle som er blitt gode i fotball, har uten unntak en svært stor mengde fotballaktivitet bak seg - på frivillig basis - opp gjennom barne- og ungdomsårene. Og det må det derfor legges mye vekt på å legge til rette for også fremover.

Det må imidlertid ikke tolkes dit hen at «fotballakademier» og «elitesatsing» for 13-åringer er det sentrale virkemidlet i denne sammenhengen.

Differensieringsaspektet er også meget sentralt i forhold til den store ulikheten det er mellom mange idretter.

Det blir helt feil å generalisere, som det dessverre altfor ofte blir gjort i idretten, mellom idretten fotball med et svært åpent ferdighetsmønster og f.eks. kulestøt eller høydehopp, som representerer det stikk motsatte.

For å bli en god kulestøter er det sikkert viktig at du gjør ganske mye annet enn å støte kule i timevis (fysisk og psykisk umulig!), men fotballutøveren må ha en slik mengde fotballaktivitet over tid for å bli en god fotballspiller, og det gjøres og må gjøres fordi utøveren synes det er moro.

BÅDE FOR barneidretten samt ungdoms- og voksenidretten totalt sett, må vi for all del bestrebe oss på å ivareta en stor, omfattende, betydningsfull breddeidrett og en relativt liten, men også betydningsfull toppidrett på rett måte, som vil si en differensiert måte.

Innenfor fotballidretten har vi vært opptatt av å balansere ut denne differensieringen de senere årene, men vi må også være oppmerksomme på at det er en gjensidig kobling og avhengighet mellom bredde og topp. Innenfor en så vidt omformende idrett med så mange involverte er det langt fram til at alle kommer inn på det riktige og nødvendige sporet.

Den store utfordringen er tosidig.

Det gjelder å skjønne og etterkomme at føringene for en god breddefotball - fotball for alle etter lyst, behov og forutsetninger - i det alt vesentlige må tuftes på trivsel i forhold til aktivitetstype og -mengde samt sosial og inkluderende ledelse.

I breddefotballen ligger det imidlertid også et mestringsperspektiv som har egenverdi for trivsel, men ikke minst også for utvikling til høyt nivå. Akkurat det perspektivet har naturlig nok en viktig kobling over mot toppidrettens/toppfotballens prestasjonsutfordring.

Det betyr igjen at det derfor er vesentlig med både en forståelse og en aksept for at nettopp mestringsfaktoren når det gjelder mengde og kvalitet kan og må differensieres på en fornuftig måte. Men det gjelder altså fortrinnsvis enkeltutøvere, eventuelt mindre utøvermålgrupper med tanke på en ønskelig utvikling mot et godt toppfotballnivå.

Fordi ferdighetslæringen i en såpass mangesidig sammensatt idrett som fotball må være ganske omfattende og spesifikk, må den altså starte tidlig og med stor mengde - for de som vil bli gode.

KLARER VI IKKE denne differensieringen - og sammenhengen - , oppnår vi ikke et godt nok prestasjonsgrunnlag for noen - og for mange vil slutte å spille fotball altfor tidlig.

Med håp om at debatten, konklusjonene og den praktiske oppfølgingen utover i dette året bidrar til en klargjøring, forenkling, prioritering og fokusering av de faktorene som er mer grunnleggende enn andre i denne sammenhengen: Godt idrettslig debattår.