WURWURWUR: Lytter man nøye til «Work», kan man finne den samme motviljen mot å si én ting og mene én ting som på albumet i sin helhet. For det er fryktelig vanskelig å skjønne hva som skjer — og til og med hva som blir sagt — i teksten. Her fra den nye «Kiss it better»-videoen. (Foto: Youtube)
WURWURWUR: Lytter man nøye til «Work», kan man finne den samme motviljen mot å si én ting og mene én ting som på albumet i sin helhet. For det er fryktelig vanskelig å skjønne hva som skjer — og til og med hva som blir sagt — i teksten. Her fra den nye «Kiss it better»-videoen. (Foto: Youtube)Vis mer

Lystarbeideren

Rihannas «Work» er 2016s hittil største hit, og i ferd med å åpne det popmusikalske landskapet. Men handler den egentlig om arbeid eller sex?

Én svale gjør ingen sommer, men nå har vi sett to på svært kort tid, og det kan virke som om en tredje er på vei. Myser vi litt, ser vi enda flere.

Hva jeg snakker om? Gode amerikanske megahits som åpner opp mot et større, sammensatt og interessant verdensmarked, vel! Endringer i selve rammeverket for hva som fungerer som «vestlig popmusikk». Den globale kapitalismens siste nåde.

For de to låtene som til sammen har ligget lengst på toppen av Billboards Hot 100-liste i år, kikker begge ut av det nordamerikanske, mot verden. Først Justin Biebers «Sorry» — som vi har snakket om i denne spalten før — med sin reggaetonbeat og offisielle Latino Remix. Og nå Rihannas tungt dancehall-inspirerte, Drake-gjestede «Work», som i skrivende stund har tronet på toppen av lista i seks uker.

Svale nummer tre kommer i form av Drakes nye, superfengende single, «One Dance», basert på et UK Funky-sample, med trommer som nikker mot dancehall og reggaeton, og med den nigerianske afropop-superstjernen Wizkid som gjest — og sørafrikanske DJ Maphorisa som co-produsent? 17 topptjuelåter inn i karrieren er det er liten tvil om at Drake sikler etter en ekte, egen Billboard-førsteplass nå i 2016, og at dette er måten han vil gjøre det på. Lyden av en stor verden der ute er på fall fart inn i den amerikanske popmusikken.  

Tar man et par skritt tilbake, kan man påpeke at det alltid har eksistert en viss lydutveksling mellom USA og verden omkring. Dancehall-sjangeren har absolutt vært til stede i det amerikanske pop-landskapet gjennom noen tiår nå, ikke minst via hiphop, og stjerner som Rihanna og Nicki Minaj har ikke nølt med å trekke inn sine karibiske røtter i musikken de lager. At det også finnes en god håndfull amerikanske popstjerner med latinamerikansk bakgrunn og appell, fra Jennifer Lopez og Becky G til Ricky Martin, er også åpenbart.

Og som flere har påpekt, pleier jo én frivol karibisk hit å infiltrere de amerikanske hitlistene omtrent hver sommer, låter som Ini Kamozes «Here Comes the Hotstepper» (1994), Sean Pauls «Get Busy» (2003) eller OMIs «Cheerleader» (2015).

Det som skjer nå, er noe ganske annet. Det er vinter og vår nå, ikke sommer, og en annen dynamikk er i spill. Den hegemoniske trap-estetikken, knyttet til amerikansk sørstatsrap, viser tegn til å trøtne. Drakes andre nye single, den seige «Pop Style», gjestet av Kanye og Jay Z, er et ypperlig eksempel på trap-estetikk på tomgang: ingenting hender, vitsene er platte og alle kjeder seg.

Men om historien har vist oss én ting, er det at Drake helst er der det foregår noe nytt og viktig. Åpningen mot Afrika går via London for Drake, som nylig — bisart nok — skal ha signert platekontrakt med den britiske grimeartisten Skeptas Boy Better Know-label. Skepta spiller Wizkids nigerianske hit «Ojuelegba» for Drake, noe som resulterer i at de sammen lager en remix av låta, og plutselig er Wizkid og vestafrikansk afropop hipt.

Et større puslespill begynner å falle på plass. Båndene mellom London og Lagos er tette, og Lagos har blitt et av verdens viktigste popmusikalske veikryss det siste tiåret. Wizkid og andre nigerianske superstjerner samarbeider ofte med sørafrikanske artister og produsenter. Sørafrikanske DJ Maphorisa, som altså har co-produsert «One Dance», kommer derfor inn via Wizkid.  De to har  samarbeidet før, og Maphorisa har dessuten produsert årets sørafrikanske sommerhit, Kwestas «Ngud'» - en produksjon som blåser alt jeg har hørt av amerikansk hiphop hittil i år fullstendig av banen. Nigerianske musikere samarbeider også gjerne med karibiske artister, som når socastjernen Machel Montano remixer Wizkid og Runtowns «Bend Down Pause» eller jamaicanske Busy Signal gjester nigerianske Tiwa Savages nye album.

Drake og Rihannas manøvreringer den siste tiden tyder derfor på at en ny dør har begynt å åpne seg, rett inn i hjertet av den vestlige popmusikken, det amerikanske markedet. Verden henger plutselig sammen. Vi vet allerede at Drakes nært forestående album, 6 God, kommer til å inneholde låta «Controlla», et samarbeid med jamaikanske Popcaan.

Og symptomatisk nok er det Drakes gjeng, de fleste av dem kanadiere med jamaicanske røtter, som står bak dagens Vers-låt, Rihannas «Work», basert på en gammel dancehall-riddim og unnfanget under en arbeidsleir i Drakes hus i LA. Teksten ble skrevet av Torontos PartyNextDoor, også han en av Drakes OVO Sound-artister. Drake insisterte på å få være med på moroa — ryktene skal ha det til at Rihanna selv ville foretrukket en jamaicaner som gjesteartist.

Ikke rart. For Barbados-fødte Rihanna har jo trukket veksler på sin karibiske fortid gjennom hele karrieren, helst med nikk til Jamaica. Vybz Kartel og Elephant Man er der allerede på albumdebuten Music of the Sun (2005), og Sean Paul på oppfølgeren A Girl Like Me. I 2009 blir «Rude Boy» en gigahit, mens «What's My Name» får en fabelaktig offisiell dancehallremix der Drake erstattes med Vybz Kartel. Dancehallflørten fortsetter på Loud (2010) med «Man Down» og på Talk That Talk (2011) med «You Da One». Hun har jo til og med remixet Sizzla. Rihanna pluss dancehall blir alltid veldig bra. Kunne hun ikke bare lage et dancehall-album?

ANTi vil ikke være det albumet. I stedet søker det konsekvent motsetningene, og sier: «jeg er dette — men jeg er også dette, og du får ikke lov til å redusere meg til det ene, eller det andre, eller det tredje.» Det er dancehall inni der, og post-trap, og indie-synthpop, en powerballade med hårete gitarsolo, klassisk soul og nedstrippa folk. Og det er henne alt sammen. Der de tidligere albumene hennes gjerne har slått en som sammenraskede låtsamlinger som står og faller på hvor sterke og hvor mange hitsingler hun har funnet frem til, virker ANTi mer opptatt av å holde seg i bevegelse så man ikke mister definisjonsmakten over seg selv.

Likevel virker «Work» sikrere og tryggere enn tidligere dancehall-låter fra Rihanna, som om hun ikke lenger formidler dancehall til et vestlig publikum, men bruker den til egne formål.

Lytter man nøye til «Work», kan man finne den samme motviljen mot å si én ting og mene én ting som på albumet i sin helhet. For det er fryktelig vanskelig å skjønne hva som skjer — og til og med hva som blir sagt — i teksten.

For ordens skyld er jeg slett ikke sikker på om dette er en tekst vi trenger å forstå. Jeg mistenker at de fleste av oss nyter låta helt fint uten å skjønne et kvekk av den.

Synger hun, for eksempel, «nuh badda text me in a crisis» som i «ikke gidd å tekste meg neste gang du er i krise»? Eller sier hun «nuhbody text me in a crisis» —  «ingen tekster meg når de (eller jeg?) er i krise»? Begge linjene er skarpe og presise men betydningene er diametralt motsatte, anti-tetiske. Du kommer til å føle deg ensom, sier den ene. Jeg er bunnløst ensom, sier den andre. Du kan høre begge deler.

Også der det går an å skjønne sånn omtrent hva som blir sagt, er det vanskelig å si hva som egentlig skjer i forholdet mellom «han» og «jeg» i denne teksten. «He said me haffi work work work work work work»? Sier han at hun må jobbe, eller sier han «jeg må jobbe»? Og hva er egentlig denne «skitten» han har sett henne gjøre? Det tier teksten om.

Refrenget munner ut i et spørsmål: «når skal du lære?» og en påstand: «jeg bryr meg ikke om han lider» —  «Meh nuh cyar if him hurt hurt hurt hurt hurt hurt.» Men hvem må «lære» hva? Snakker hun til ham eller til seg selv her? Eller blåser hun ut og «øver» på det hun vil si neste gang hun treffer ham, hvis hun tør?

Det hele er svært forvirrende — og her ligger kanskje også det overordnede poenget: at det du tror du putter inn i et forhold, av arbeid, kjærlighet og regelrette forsøk på å dominere eller manipulere partneren, ikke nødvendigvis gir de resultatene du ønsker deg, fordi forvrengningen allerede er der i utgangspunktet — altså i deg.

Se bare på førsteverset, som åpner med en skarp anklage om at han ikke lenger tenner henne seksuelt: «Dry! Me a desert him!» — fulgt av påstanden om at hun allerede har jobbet altfor mye for dette forholdet: «you know I dealt with you the nicest», mens han har tatt hennes kjærlighet for gitt. Så snur det igjen, idet kravene hun har stilt til ham, om enn bare for seg selv, kommer til uttrykk: «All that I wanted from you was to give me /Something that I never had / Something that you've never seen / Something that you've never been!» Lykke til, kjære!

At hele monologen er imaginær antydes av at verset avsluttes med en oppvåkning: «But then I wake up and act like nothing's wrong.» Og i neste vers trygler hun ham om å bli hos henne: «Beg you something, please / Baby don't you leave!»  Slik går det, hit og dit mellom ulike posisjoner, ulike betydninger, og vi er aldri helt sikre på hvor vi er. Har hun faktisk tenkt å forlate ham? Har han kanskje rett i at hun trenger å jobbe med seg selv? Eller har han kuet henne inntil et punkt der hun bare kan fantasere om å gjøre opprør?

Og hvordan skal vi forstå hovedmotivet her, altså arbeidet? Når Drake kommer inn, synger han om hun må bli ferdig på jobben så hun kan komme til ham. Men denne forståelsen av arbeidet som «lønnsarbeid» synes å være på kollisjonskurs med de typene arbeid hun tilsynelatende synger om: å arbeide med forholdet og å arbeide med seg selv. Er ikke også monologen hennes et slags arbeid, en be-arbeiding av vanskelige, motstridende følelser som hun selv kanskje ikke har helt klart for seg? Og ligner ikke dette også en av de arbeidsoppgavene vi tillegger kunsten: å gi form til de delene av tanke- og følelseslivet vi ikke har direkte kontroll over eller tilgang til, og løfte dem frem for oss slik at vi kan se dem i et annet lys — gjerne når vi er minst forberedt på det? Kunsten skal ikke prøve å overbevise oss om noe som helst, men være interesseløs, skrev Immanuel Kant, for bare når den virker unyttig, kan den gjøre sitt egentlige arbeid, som er å være kunst, altså skjønn. 

Interessant, da, at arbeidet Rihanna synger om virker så merkelig lystbetont, et slags lystarbeid. Gleden og overskuddet i sangen springer ut hvordan hun former ordene, svelger en lyd her, går hardt ut i begynnelsen av hver verselinje, men liksom ombestemmer seg halvveis inn og slipper taket, i en slags bølgebevegelse som speiler den bølgende beaten, men uten å følge den for slavisk, og med plass til små idiosynkratiske salutter: «But then i WAKE up and act like nothing's wrong!». Og der en «ekte» jamaikaner ville passet på å aksentuere alle r-er og k-er, rullet og tatt sats, slurer Rihanna i vei, slik det passer henne. Dette er ikke den militaristiske Rihanna vi har hørt så mange ganger før, den pansrede popgeneralen på tokt. Det er moro, ikke arbeid eller krig.

Ordet «work» ligger dessuten svært tett opp til uttrykket «wuk», som på jamaikansk patois betyr «sex». Det finnes også en jamaicansk dans, hot wuk-dansen, som inkorporerer akkurat den sommerfuglaktige bevegelsen Rihanna gjør med beina i åpningen av Work-videoen. Og hva synger hun vel ikke i ANTis saftige avslutningsspor — også den skrevet sammen med PartyNextDoor?

«Sex with me, so amazing
All this all hard work, no vacation.»

Kall det gjerne sexarbeid. Eller lystarbeid. Eller dans. Eller lek. Du trenger ikke forstå det. Du kan til og med finne opp dine egne betydninger. Må du jobbe, sier du? Huff. Sånn derre «wurwurwurwuwuwur...» Er alt litt slitsomt, ja? Helt sånn «durrdurrdurrdurrdurrdurr»? Rihanna forstår. Rihanna forstår alt. I den nye verdenen har vi tross at plass til både motsetninger og uventede forbindelser. Og vi kan danse — til Rihanna, Wizkid og Vybz Kartel.