Lystig mørkemann

Erlend Ropstad tar et kjempesteg med hjelp fra Kings Of Convenience-produsent.

INTIMKONSERT: Erlend Ropstad holdt hotellromkonsert for internasjonale delegater på Bylarm i 2007, og er blitt lagt merke til i utlandet. Nå foreligger hans andre album. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet
INTIMKONSERT: Erlend Ropstad holdt hotellromkonsert for internasjonale delegater på Bylarm i 2007, og er blitt lagt merke til i utlandet. Nå foreligger hans andre album. Foto: Anders Grønneberg / Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

||| ALBUM: Erlend Ropstad følger opp albumdebuten «Bright Late Nights» fra 2007 med et enda mer nedstrippet album (sangen «Fishing With John» var rett og slett for lystig og ble droppet på albumet...).

Vokser Ropstad står igjen med 11 låter som blir bedre og bedre utover albumet og som har den fabelaktige egenskapen at de vokser på deg for hver lytting, slik at du blir mer og mer glad i dem.

Samtidig har han snevret inn lydbildet til et mer ensartet, melankolsk (og dystert) — og jevnere — uttrykk man kjenner igjen fra platene til artister som vår egen Thomas Dybdahl og britiske Tom McRae og Damien Rice.

En viktig rettleder i så henseende har vært italieneren Davide Bertolini, som også har produsert de to siste albumene til Kings of Convenience.

Han faller aldri for fristelsen til å forstyrre Ropstads less is more-holdning, tvert imot understreker han den i en varm og fin produksjon.

Bergen Som sist er albumet spilt inn i Bergen, med strykere fra Bergen Filharmoniske Orkester på enkelte spor.

Men det betyr ikke at det lesses på med instrumenter og lyd, tvert imot er det et piano eller en akustisk gitar som dominerer ved siden av Ropstads ofte vevre og såre stemme, med en steelgitar som et stemningsskapende element. En foreløpig bestenotering kommer tidlig i form av countryinspirerte «The Past Is Closing In», mens voggesangen «Allnighter» utgjør et søtt mellomspill. «Ain't Nobody's Business», en sjarmerende, jazzinspirert poplåt der Ropstad går Thom Hell i næringa, innleder platas sterkeste - og lystigste - parti helt på tampen.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer