Lystig om ensomhet

Viggo skylder seks måneders husleie, samboeren har pakket og reist. En tragisk historie er fortalt med originalitet og humor.

«Stadionuret» er en original og morsom roman. Fortelleren, Viggo Ødegard, reparerer stadionur, eller det er nettopp det han ikke gjør.

Bunnen er falt fullstendig ut av markedet. Samtidig har samboeren, Ingri Lien, pakket og flyttet. Han har ikke betalt husleie på seks måneder og unngår som best han kan verten, en underlig figur som driver storkiosk og videoutleie, men som Viggo, helst nødt og tvunget, har pleiet en viss omgang med. Nå er han fullstendig ensom, kan bare forsøke «å holde det gående til noe ville skje», til «det hele ville få en løsning, og det eneste jeg kunne gjøre i mellomtiden var å få dagene til å gå. Tenke litt. Bli sittende.»

Godot

På sitt hjelpeløse vis en slags norsk utgave av Estragon og Vladimir, de som venter på Godot. Det er naturligvis ment som et kompliment.

Viggo Ødegård slår tiden i hjel ved å ta imot de erindringer som melder seg og ved å dagdrømme om mulighetene for å kunne virkeliggjøre sin store idé. Erindringene kan for eksempel være knyttet til moren, som han for lengst har mistet enhver form for kontakt med: «Det hadde vært to menn i min mors liv, og begge hadde skuffet henne - veldig, totalt og ødeleggende, mer enn hun hadde hatt godt av. Det var min far og det var Vår Herre.»

Nye visere

Ideen er å utvikle en ny type visere på stadionurene, viet sponsorer, i form av pølser, colaflasker, spader, mobiltelefoner. Bare fantasien kunne sette grenser. På tegneblokken har han utformet hundrer av skisser. Problemet er å komme i kontakt med potensielle kunder. Det forutsetter en brosjyre, som ville koste mer enn den leien han skylder for leiligheten og verkstedet. På et tidspunkt oppgir han i praksis leiligheten og innretter seg på verkstedet, skalker alle luker og dekker vinduet, vil late som han ikke eksisterer, som om han er forsvunnet og forduftet. «Hele det siste året var som en tjukk tåke, umulig å få tak på; hva var det egentlig som hadde foregått?»

Nåja, han kommer ut igjen. Ingri Liens far er død og har testamentert ham en nedslitt campingvogn og et spritanlegg. Med campingvognen og noen hundre liter hjemmebrent, en del av Ingris arv, legger de ut på en taus og mistrøstig reise til en campingplass i nærheten av Åndalsnes. Han får da spurt om Georg Lien ble gravlagt med glassøyet sitt eller om det ble tatt ut, slik at Ingri kunne beholde det, som et minne, for eksempel? Svaret er ikke gjengitt.

«Stadionuret» er en tragisk roman om ensomhet, det originale anslaget og humoren gjør lesningen lystbetont.