Lystig svartsyn

Mange av Else Karin Bukkøys noveller i samlingen «Krusningar i landskap» begynner i en slags hverdagslig harmoni: et lekende barn på stranden, et par i bilen på vei til et felles minne, en lege på hjemvei etter en arbeidsøkt på sykehuset.

Men bak hverdagsligheten lurer uhyggen: Barnet på stranden forsvinner, rammet av en uviss skjebne. Kvinnen i bilen er en livsfarlig hevnerske, legen Sara er på sammenbruddets rand.

Andre ganger er uhyggen der nærmest fra linje en, som i «Vegen» der en oppofrende liten datter forsøker å blidgjøre sin alkoholiserte, farlige mor, eller i «Loftet», der en annen sinnssvak morsvariant forsøker å gjemme en datter unna myndighetenes tilsyn.

Intens

Sansen for det makabre, det skrudde, kjennetegner denne novellesamlingen. Men dette forenes ofte med en evne til innlevelse. På merkelig vis klarer for eksempel Bukkøy også å se verden fra morens perspektiv i «Loftet». Denne viljen til å trenge inn i ulike menneskesinn kjennetegner mye av Bukkøys forfatterskap. I dette perspektivet blir «Utskriving», samlingens lengste, og etter min oppfatning klart beste novelle, symptomatisk for Bukkøys kvaliteter. Den før nevnte legen, Sara, har kommet til et punkt hvor hun ikke klarer mer. Helt tilfeldig detter hun i armene på en fremmed mann, som tar imot henne uten spørsmål, men med dyp forståelse og innsikt. I en slags blanding av klokskap og hjelpeløshet søker de to mot hverandre.

Når Bukkøy er på sitt beste, er hun lavmælt, intens. Da er det en stemme bak ordene som sier mer enn ordene selv, og som på mange vis konstituerer novellens «egentlige» handling. Men på sitt beste er hun langt fra hele tida i denne novellesamlingen. Noen av novellene opplever jeg som rungende likegyldige. Det gjelder for eksempel «Kvinnene i liene», en nesten sagnpreget fortelling om en mann og alle hans kvinner. Andre ganger kan dramatikken slå over og bli overspent, som i «Utan tittel», der en familie massakreres etter et heller konstruert handlingsforløp. I de svakere novellene er mye av spenningen i språket forsvunnet, den erstattes av en ytre dramatisk handling som ikke griper leseren på samme intense vis.

Brudd

Men de beste novellene bærer samlingen langt. Og bare så det er sagt; her er ikke bare lidelse, sorg og død. Bukkøy kan faktisk skrive friskt og muntert om kjærlighet, det ser vi i novellen «Landskap». Og sannelig toner ikke boka ut i en vemodsoptimistisk skildring av en hundreårsdag. Bursdagsbarnet Gamle-Mary forener feiring med refleksjon, både rundt fortid og framtid.
Dette er ikke av Bukkøys aller beste noveller, men med sin grunntone av framtidshåp representerer samlingen likevel et velkomment brudd i en heller dyster helhet.