SNART SESONG: Skisport er som religion, en privatsak, men ikke på sosiale medier. Straks legges det ut milevis med bilder fra løyper, fjell og li. Vel vel. Men i den nye boka til Thor Gotaas handler det om noe langt mer enn å vise seg fram. Foto: Ole C.H. Thomassen
SNART SESONG: Skisport er som religion, en privatsak, men ikke på sosiale medier. Straks legges det ut milevis med bilder fra løyper, fjell og li. Vel vel. Men i den nye boka til Thor Gotaas handler det om noe langt mer enn å vise seg fram. Foto: Ole C.H. ThomassenVis mer

Lytt til lyden av skiturer uten drøssevis av foto på Facebirk

Og, du kan også lese boka til en som er klisterhjernevasket.

Kommentar
SKISPORT: Forfatter Thor Gotaas sammen med Lars Gotaas etter kretsrennet på Veldre 1975. Førstnevnte er nå jaktstartklar med «Mitt liv som middels langrensløper». Foto: Privat
SKISPORT: Forfatter Thor Gotaas sammen med Lars Gotaas etter kretsrennet på Veldre 1975. Førstnevnte er nå jaktstartklar med «Mitt liv som middels langrensløper». Foto: Privat Vis mer

Tenk deg å gli bortover den hvite vidda. Minus 8. Blå himmel, blått under skiene og blå regjering (nei, pokker hva er det jeg skriver). Forsøk nummer 2: Tenk deg den hvite vidda. Passe kupert. Minus 7. Blå himmel, blått under skiene og brunost på skivene (puh). Du er nesten alene, vi nordmenn vil helst være ensomme i naturen. og det er nettopp derfor vi har så mye av den. Du vet at rosene kommer i kinnene, du vet at om tre timer er du framme på hytta, som er uten innlagt vann, uten strøm og du må gå cirka 6 km etter vann, du må hogge ved og du må puste, svette, smile og pese.

Og, så litt etter litt kommer varmen. Din indre sjel av varme. (Ugh). Nasjonens varme. Du og elementene. Du, sekken, skiene, stavene, milene og stillheten. Du og lyden av en god skitur. Ja, noe sånt er en av de mange fortellingene om oss fordrømte nordmenn.

Født med ski på beina? Dette munnhellet er noe av det verste jeg hører. Vi er nemlig født med fordommer i hodet, det er det vi er. Men, nå er det like før vi står foran nok en skisesong der det ikke behøver å være mer enn 2 mm nysnø (sne på Vestkanten) før et medmenneske på Facebook (vi, våger ikke nevne navn) legger ut hvor langt han/hun har gått. Hvem de ikke traff.

Hva slags teknikk de brukte, og deretter selfie og skituppfotosesongen er i gang. Dem om det. Langrenn er forresten fint – i små doser og litt sakte. Langrenn er zen fra Morgedal. Langrenn er jækla bra for kropp, humør og sjel, men vi må slutte å mase så mye om det.

Denne sesongen skal denne tunge skribent gå cirka 3,3 mil, (ikke langt, men langt nok) men ikke et eneste fotografi, fra én eneste kladdetur, skal videreformidles. Langrenn er nemlig som religion, det er og blir en privatsak. Hører dere! Skravleklassen fra utstyrsbydelene Oslo 2 og 3?

I år skal turene i Nordmarka være merket: Hysj, stille som snømus.

En som derimot ikke lar seg hysje ned er Thor Gotaas. Han er en verbal mitraljøse når det kommer til vinterens eventyr med ni bøker om norsk skihistorie så langt. Nå klar til start igjen med «Mitt liv som middels langrennsløper».

Bare tittelen gir god grunn til at våre klisterhjerner skal få kjørt seg. Gotaas er prestasjonsfremmende opptatt av skisport, den fødte engel i snøen med en formidlingsevne litt over middels. Som han skriver på side 314:

«Jeg har vært redd for mye rart i livet, for haier og slanger i Australia – for gjenger på gata i Harlem i New York City i 1980-åra og for store høyder, men jeg har aldri vært redd for mørket. Særlig mørket i skogen har vært en god venn. Det er heller trygt å være der, særlig med ski på beina, da er det bare å gyve innover. Dessuten er det aldri ordentlig mørkt med snø omkring».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook