LYVER: Ingvar Ambjørnsen innrømmet overfor Dagbladet at han alltid lyver litt, også i den nye essayboka, der han vurderer å gi seg som romanforfatter. Kanskje han skulle gjøre som så mange av sine kolleger, og skrive memoarroman? Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET
LYVER: Ingvar Ambjørnsen innrømmet overfor Dagbladet at han alltid lyver litt, også i den nye essayboka, der han vurderer å gi seg som romanforfatter. Kanskje han skulle gjøre som så mange av sine kolleger, og skrive memoarroman? Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADETVis mer

Lyver ikke forfatterne lenger?

Fleip og fakta i roman-høsten.

Kommentar

- Jeg lyver alltid, sa Ingvar Ambjørnsen da jeg intervjuet ham om hans nye bok tidligere i uka. «Farvel til romanen. 24 timer i grenseland», heter den, forlag og forfatter hadde nettopp blitt enige om at den var vanskelig å plassere sjangermessig. De gikk for «et litterært essay».

Men så var det som om forfatteren følte for å moderere litt i intervjuet etterpå, og innrømmet at litt skjønnlitterær var den jo, boka om det døgnet han gikk rundt i Hamburg og vurderte å gi seg som romanforfatter. Den minner ironisk nok ganske mye om en roman, en nokså selvopptatt en.

Akkurat som mange av høstens romaner høres ganske mye ut som noe annet.

Anne B. Ragde skriver om moren Birte i sin nye roman. Her sparker hun mot morens sykehjem, som hun også tidligere har gjort i intervjuer. Best er likevel boka når hun får virkeligheten litt mer på avstand - går lenger tilbake i tid og dramatiserer mer, mener vår anmelder.

Linnéa Myhre skriver om seg selv, både i fjorårets debutroman og i andreboka, som kommer utpå høsten. Utdraget vi publiserte i Dagbladets sommerbokserie i forrige uke hadde overskriften «Kjære Finn». Skårderud, psykiateren hennes, kan vi legge til. Det var utformet som et brev om hvordan hun syntes det var å bokdebutere i fjor. Men det er en roman, understreker hun i intervjuet ved siden av.

Hva gjør en bok til en roman? Språket? Oppsettet? At forfatteren tar seg friheter? Eller er det hennes egen definisjon som avgjør? At forfattere dikter rundt sitt eget liv, er langt fra nytt. Men de siste åra har det blitt gjort mer åpent. Anonymisering er mindre vanlig. Forsøk på å skille liv og litteratur virker ofte halvhjertede.

- Karl Ove Knausgård åpnet en dør ved å vise at det å skrive om seg selv og sitt eget liv er stort nok, sa Jens M. Johansson da han utga romanen «Bryllup og begravelser» i fjor.

Knausgårds «Min kamp»-bøker fikk undertittelen «roman» på norsk, men fikk stå ukategorisert i USA.

«Jeg føler at prosjektet hviler godt mellom fiksjon og memoarer. Hvorfor prøve å definere eller sette merkelapp på verket?» sa hans amerikanske forlegger Jill Schoolman til New York Times.

Det spiller nok liten rolle for leserne. Gode bøker er gode bøker, og kategorier er viktigst for bokhandlere og bibliotekarer, som må velge hylle. Men de er nok ganske viktige for forlag og forfattere også. Det er mye lettere å få en skjønnlitterær bok innkjøpt til bibliotekene, enn en sakprosabok. Det er flere skjønnlitterære priser og stipender. Juridisk sett står de friere med en roman.

Memoarromanene er ikke bare en norsk trend, selv om norske forfattere har bidratt sterkt. Under et stort bilde av Knausgård på nettstedet Gawker, hevder spaltisten Michelle Dean at «De nye litterære superstjernene skriver egentlig memoarer».

Memoarer har nokså lav status i det litterære miljøet i USA, påpeker hun. For «Den Store Romanen» er situasjonen en ganske annen. Men det er virkelige liv som selger best, og en selvbiografisk roman slår to fluer i en smekk.

Og de kan lyve så mye de vil.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook