M-l-kynismens røtter

Hva var det som gjorde at undertegnede og andre støttet Røde Khmer og bortforklarte folkemordet i Kampuchea også en tid etter at dokumentasjonen var overveldende? spør Elisabeth Eide.

BERNT HAGTVET reiser viktige spørsmål i kronikkene sine. Jeg skal dempe uenigheter og forsøke å bidra til noe av det han og Hans Fredrik Dahl etterlyser. For jeg er enig med Dahl i at det ikke nytter å bruke spalteplassen til å skylde på andre i stedet for å innrømme det når en har tatt kardinalt feil. Samtidig må forklaringene Hagtvet etterlyser søkes i en analyse av kontekst (nyere historie), det særegne ved AKP og den enkeltes ansvar. Om en utelukker konteksten blir historien ufullstendig. Men hva var det som gjorde at undertegnede og andre støttet Røde Khmer og bortforklarte folkemordet i Kampuchea også en tid etter at dokumentasjonen var overveldende? Spørsmålet har plaget meg i mange år, å svare er komplisert. Jeg deler ikke Hagtvets konklusjon om at marxismen i seg selv har skylden. Da heller den elitære leninistiske partimodellen som undergraver demokratiet; og den påfølgende stalinismen, som m-l-bevegelsen vegret seg altfor lenge for å ta et oppgjør med. Anledningene var

mange. Allerede først på 1970-tallet meldte medlemmer av m-l-bevegelsen seg ut på grunnlag av Stalin og stalinismen. Den gang unnlot jeg og mange andre å lytte til disse stemmene og vi møtte ikke kritikken med intellektuell redelighet.

HER LIGGER nettopp noe av m-l-bevegelsens historiske hovedproblem: Det som kunne utviklet seg til en radikal og kritisk kraft i det norske samfunnet forvitret på grunn av intellektuell forkrøpling og paranoia i forhold til bevegelsens kritikere. Dette kan bare delvis forklares med overvåkning og undertrykking - politisk arroganse er viktigere. Dessuten erstattet aktivisme og blind autoritetstro ofte selvstendig tenkning og teoretisk utvikling. Det intellektuelle forfallet besto blant annet i selektiv lesing av den typen kildelitteratur som passet til den rådende «linjen» og tilsvarende avvisning av litteratur som kunne gitt kritisk innsikt. Så også i tilfellet Kampuchea.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HVORDAN KUNNE DET SKJE? Jeg kan først og fremst svare for meg selv. En vesentlig del av forklaringen springer ut av det som kan kalles et enøyd tredjeverden-engasjement. Indignasjon over imperialisme og kolonialisme, raseri mot overgrepene og støtte til de bevegelsene verden over som bekjemper dem, til dels paret med skyldfølelse over å være rik og hvit. Problemet er at følelser kunne erstatte et edruelig forhold til fakta. Mange av oss ble vekket av Vietnam-krigen, den antifascistiske bevegelsen i Spania, av afroamerikanske bevegelser i USA - og av Algerie-krigen. Kuppet mot en demokratisk valgt president i Chile var et bevis på det vestlige samfunnets åpenbare dobbeltmoral: demokrati «hjemme» (i USA) og støtte til barbari «ute». Denne dobbeltmoralen eksisterer fremdeles i praksis i beste velgående og bidrar til å holde indignasjonen i live. Demokratiene i Vesten har kunnet bidra til forlenget liv for diktatorer (og massemordere) av typen Pinochet, Mobutu og ikke minst

Indonesias Souharto, slik «demokratiene» i Vesten tidligere holdt seg med slaver og bidro til folkemord i koloniene. Støtten til de som kjempet mot USA i Vietnam og Kampuchea var i utgangspunktet en del av dette bildet. Kanskje delte Hagtvet og jeg raseriet da vi fikk høre om Nixons hemmelige teppebombing av Kampuchea i romjulen 1969 eller om massakrene i My Lai?

MEN I EN FARLIG forlengelse av engasjementet mot så vel imperialismen som dobbeltmoralen ligger en ukritisk glorifisering av noen av mot-bevegelsene. At støtten til Røde Khmer ikke holdt opp på annen halvdel av syttitallet skjedde i forlengelsen av denne. I en selvvalgt politisk drivhustilværelse tenkte vi at et folk som hadde gjennomgått slike krigsovergrep som Kampuchea, ikke kunne fostre ledere som var i stand til tilsvarende grusomheter. Derfor svelget vi ukritisk det disse lederne sa under besøket i Kampuchea i 1978. Det var et farlig naivt standpunkt, på tvers av alt som heter kildekritikk og forsvar for menneskerettighetene. Den svenske forfatteren Jan Myrdal, en av den norske m-l-bevegelsens forbilder, avviste ikke at Pol Pot-regimet sto for overgrep, men sammenliknet dem med de franske fattigbøndenes rasende, blodige og berettigete opprør på 1300-tallet. Prins Sihanouk, en mann med godt omdømme i Vesten, allierte seg med Røde Khmer mot den vietnamesiske invasjonen i

1979. Dette ble argumenter i fortsettelsen. Innbakt her er, som i den ukritiske omfavningen av Stalin, en slags teori om historisk nødvendighet: «Oppgjør med diktatur og imperialisme blir brutale.» I neste omgang gjaldt det å innse at slike resonnementer ikke holder vann, at de er kyniske, menneskefiendtlige. Venner og bekjente utfordret, en rekke bøker med dokumentasjon, journalistikken til John Pilger, filmen The Killing Fields gjorde alle sitt.

INNSIKTEN VOKSTE, og med den selvsagt også ubehaget over egen handlemåte. Min måte å arbeide meg ut av dette på, har primært vært en praksis etter mottoet om å unngå å gjøre tilsvarende fatale feilvurderinger igjen. I min første roman Til Kabul faller (1994) er et sentralt tema faren for å bli forblindet av frihetskjempere som utvikler seg til tyranner. Når det gjelder Kampuchea, har jeg svart hva jeg mener når folk har henvendt seg, både til Gerhard Helskogs researchere for tre år siden, til venner, kjente og ukjente, og på et åpent debattmøte. AKP har jeg ikke vært medlem av siden midt på 1980-tallet, og de siste medlemsårene opplevde jeg som opposisjonell uten gjennomslag. To viktige debatter var demokratispørsmålet - knyttet til partiets rolle under sosialismen - og partiets sekterisme i forhold til fredsbevegelsen. For meg er en vesentlig årsak til AKPs manglende troverdighet knyttet til at ledelsen sjelden eller aldri har gitt kritikere kreditt for de standpunktene som

partiet seinere har inntatt. Dette dreier seg om en mangel på intellektuell redelighet som avspeiler at arrogansen i forhold til opposisjon i og utenfor partiet - ikke ble erstattet av den ydmykheten som bør følge en intellektuell selvransakelse.

MIN FØRSTE REAKSJON etter Hagtvets kronikker var å dukke - la ballen fyke videre. Jeg føler meg ikke representativ for karakteristikken «medskyldig i folkemord» - og jeg vil ikke bruke den om personer som støttet USAs politikk i Vietnam og Kampuchea. Det var en forsvarsreaksjon som - forståelig nok, kanskje - bygger på et ønske om å bli husket for andre og seinere innsatser i og utenfor offentligheten enn det som skjedde for 25 år siden. Men det ville vært som å stikke hodet under vingen. Dette skriver jeg for å fjerne tvil om hva jeg mener og har ment lenge - og for å prøve å bidra konstruktivt til debatten Hagtvet reiser. Stian Bromark undrer seg over at «forsvar for ytringsfriheten er et helt greit levebrød for AKP-erne». Som eks-AKP-er med dyrkjøpte lærdommer i bagasjen ser jeg det som viktig og utfordrende å delta i det forsvaret - og samtidig utvikle i riktig retning de holdningene fra fortiden som i utgangspunktet var et solidarisk opprør.

TIL SLUTT tar jeg sjansen på å sitere det Bendik Wold skriver på lederplass i Morgenbladet, uten at det er ment som ansvarsfraskrivelse: «Så vidt jeg kan se, har vestlige intellektuelle forsøkt å flykte fra friheten - på både godt og vondt - helt siden kapitalismens fødsel. Det Hagtvet framstiller som «avvik», er en mer eller mindre permanent tilstand i de vestlige blandingsøkonomiene, og bør analyseres som sådan.» Hvis han har et poeng, og det mener jeg, så kan kanskje enkelte av momentene nevnt over - og sikkert mange andre - bidra til forklaringen?