FÅR SKRYT: Forfatter Roy Jacobsen hjemme på Nordstrand.
Foto: HANS ARNE VEDLOG
FÅR SKRYT: Forfatter Roy Jacobsen hjemme på Nordstrand. Foto: HANS ARNE VEDLOGVis mer

Må bli en av høstens bestselgere

Roy Jacobsen innfrir forventningene med «Vidunderbarn».

• Les utdrag fra «Vidunderbarn» her.

• Les intervju med Roy Jacobsen her.

ANMELDELSE
: Det har blitt stilt store forventninger til Roy Jacobsens nye bok, «Vidunderbarn». Mest fordi han vender tilbake til omgivelsene fra forfatterens suksessroman, Seierherrene, som mottok Bokhandlerprisen og ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 1991.

Må bli en av høstens bestselgere

Med de samme omgivelsene snakker vi om drabantbyen i Oslo, nærmere bestemt om Årvoll og med Trondheimsveien som romanens monumentalakse. Her møter vi Finn, som bor med sin mor, i en blokkleilighet i Traverveien, tidlig på 1960-tallet.

Jeg skal ikke legge skjul på at disse steds- og tidsmarkørene trigger meg i lesningen, for dette er omgivelser denne anmelderen kjenner godt; med en far fra Sinsen, en farmor på Grefsen og selv bosatt på Bjerke.

I den forstand kan man kan godt karakterisere «Vidunderbarn» som en lokal generasjonsroman, fordi den så eksplisitt markerer et visst sted, en viss tid og en viss oppvekst. Jacobsen spiller da også på denne gjenkjennelsesmekanismen; han dropper gatenavn, butikken og navngitte steder som ikke bare gir romanen troverdighet, men selvfølgelig også appellerer ekstra til dem som har en direkte tilknytning til omgivelsene eller tiden som skildres.

Like fullt kan ikke «Vidunderbarn» reduseres til bare en lokal generasjonsroman ettersom boka er så universell i sin emosjonalitet. Historien om Finn og hans mor i drabantbyen er også historien om en ukjent halvsøster som dukker opp og rokker ved tilværelsen. Det er selvfølgelig duket for følelsesutløp, samhold og svik, så vel som personlige og familiære hemmeligheter.

Samtidig er ikke «Vidunderbarn» bare en arbeiderklasseroman, der drabantbyens framvekst skildres. Romanen er like mye en roman om Norge og den norske velferdsstatens framvekst; den offentlige som den private utviklingen i samfunnet virker inn og spiller en helt avgjørende rolle for personene vi møter i fortellingen. Med alt dette for øyet burde romanen kunne berøre og interessere, helt uavhengig av leserens fødselsår og postnummer.

Noen vil kanskje innvende at «Vidunderbarn» simpelthen er en streit historie, uten de store utfordringene. Jeg kan ikke si meg helt enig i det, dels fordi det faktisk ligger en utfordring i å tolke det som ikke blir sagt i løpet av romanen, det som blir holdt hemmelig. Dels er det nettopp som lun og humoristisk historieforteller at Roy Jacobsen innfrir forventingene som stilles til ham. Hvis ikke «Vidunderbarn» blir en av høstens bestselgere, så skjønner ikke denne anmelderen noe som helst av mekanismene i norsk bokbransje.