Må de kunne norsk?

Nesten alle fedrene jeg traff behersket norsk, mens to tredeler av mødrene snakket lite eller ikke noe norsk, skriver Trude Nergård.

Erna Solberg foreslår at myndighetene skal stille krav om norskkunnskaper til alle som søker om statsborgerskap eller varig oppholdstillatelse i Norge (Dagsrevyen 26.10.02). Konkret går forslaget ut på at man må ha fullført 300 timer norskundervisning. Statsråden tar også til orde for å innføre en obligatorisk språktest (NTB 4.1.02). Hva oppnår regjeringen ved å stille den slags krav? Hvor klokt er det? Nedenfor skal vi se at mange av innflytterne har et sterkt ønske om å lære norsk, men de praktiske hindringene kan være store.

En del innvandrere behersker ikke norsk selv etter mange års opphold i landet. Særlig havner hjemmeværende mødre ofte i denne situasjonen. At personer som bosetter seg i landet og som planlegger å tilbringe framtiden her ikke behersker språket, er et stort problem - både for den det gjelder, for familien og for samfunnet. Det hindrer deltakelse i arbeidslivet og gjør det vanskelig både å utnytte demokratiske rettigheter og å etablere kontakt utenfor ens egen nære krets. At mor ikke kan norsk, virker ofte inn på hele familiens deltakelse og integrasjon i samfunnet. Spørsmålet er derfor ikke om språkkunnskap er viktig, men hvordan slik kunnskap kan oppnås. For å svare på det, er det viktig å forstå den sosiale og kulturelle situasjonen disse personene befinner seg i.

Nedenfor presenterer jeg erfaringene fra et forsøk som kan fortelle noe om dette. Det er tilbudet om fire timers gratis barnehage for alle fire- og femåringer i bydel Gamle Oslo, som startet i 1998. Så godt som alle som begynner i forsøksbarnehagen har innvandrerbakgrunn. I forbindelse med evalueringen av tiltaket intervjuet jeg 60 av familiene. Nesten alle fedrene jeg traff behersket norsk, mens to tredeler av mødrene snakket lite eller ikke noe norsk. De fleste hadde bodd i Norge mellom 6 og 15 år. Alle ga uttrykk for at de ønsket å lære språket. Noen kan ha gjort det fordi de ønsket å opptre politisk korrekt. Det er likevel liten grunn til å tro det gjelder mange. Mer sannsynlig er det at de fleste opplever at det innebærer store begrensninger å ikke kunne norsk. Hvorfor lærer så ikke disse mødrene seg norsk?

Å lære et språk krever anledning og motivasjon. Alle mødrene har gått på norskkurs - minst en gang, de fleste flere. Mange fullførte ikke kurset. Andre gjorde det, men lærte ikke norsk likevel. Graviditeter og barneomsorg er en viktig grunn til avbruddene. Habida, mor til Iram, har bodd i Norge i seks år. Hennes høyeste ønske er å lære seg norsk - godt norsk, slik at hun kan få en god jobb. - Tre ganger begynte jeg på kurs, tre ganger ble jeg gravid, sukker hun, og innrømmer at sistemann ikke var planlagt, men er nå selvsagt et umistelig medlem av familien.

Noe av det myndighetene ønsket å oppnå med forsøket var å gi mødrene anledning til å gå på norskopplæring. En tredel av disse begynte på kurs da de fikk tilbud om barnehageplass. Like mange venter på tur. De har meldt seg på og fått vite at det er fullt, eller de står på venteliste. Det skorter på kursplasser som inkluderer barnetilsyn. De ansvarlige for norskopplæringen bekrefter dette. Mange mødre må derfor vente til barna bli større. Det er da også omkvedet fra mødrene selv når de blir spurt om de har planer om å lære seg norsk: De må vente til barna blir større. Men om fødsler og småbarnsstell en gang tar slutt, gjør arbeidsoppgaver og ansvar hjemme sjelden det. Også for mødre med barn i barnehage - eller skolealder - vil tid og overskudd til norskstudier måtte slåss om prioritet med andre gjøremål. For mange er derfor utsiktene til å få oppfylt drømmen om å lære seg norsk, neppe veldig gode.

Motivasjon kan stimuleres av andre. Oppmuntring, gode råd og praktisk hjelp kan være en tilskyndelse til å komme i gang med norskopplæringen. Den sterkeste form for motivasjon skriver seg likevel fra de ønsker og behov som ens egen, opplevde virkelighet framkaller. Konkret er det å gå til lege og å følge med i barnas skolehverdag som gjør at mødrene ønsker å lære norsk. Mange har også erfaringer av mer eksistensiell art av hvordan det er å ikke beherske språket: Det er tungvint og gjør en avhengig av andre. Avtaler må tilpasses og klareres med den som skal bistå og oversette. Det er ydmykende å ikke forstå hva andre sier. - Jeg får dårlige følelser når jeg ikke klarer meg selv. Da jeg var i Pakistan, kunne jeg alt. Nå kan jeg ingenting. Man føler seg ikke bra da, forteller en av dem. Og det er ensomt å ikke beherske språket, minnes en annen, som nå er kommet over barrieren: - Når jeg gikk noen steder snakket alle de andre sammen, mens jeg satt og kunne ikke si noen ting. For eksempel på foreldremøtene var det slik. Jeg forsto, men kunne ikke forklare, ikke spørre om noe.

Motivasjon krever psykisk overskudd og lyst. Rosa, moren til Carmen, kom til Norge for åtte år siden. Overgangen fra hjemlandet til Norge var stor. Rosa var deprimert og lengtet tilbake. - Jeg hadde ikke den minste lyst til å lære språket. Jeg hatet å høre folk snakke norsk, forklarer hun. Mange befinner seg i samme situasjon som Rosa, som nå for øvrig har forandret seg. Hun har fått venner og veldig lyst til å lære norsk. Tidshorisonten virker også inn på motivasjonen. Korte og usikre tidsrammer gjør det mindre meningsfullt å investere tid og krefter i å lære norsk. Selv om tanken om å vende tilbake til hjemlandet bare er en drøm, slik den er for mange, kan det føre til at kraft og lyst til engasjere seg i språkstudier forsvinner. Motivasjon henger også sammen med tidligere læringserfaringer og med tro på at man klarer det man setter seg fore. Sunila, mor til Dinesh, behersker to språk i tillegg til morsmålet. Hun kan vanskelig forstå at det er verre å lære seg norsk enn andre språk. Men Sunila er et unntak. Mange har liten erfaring med å lære andre språk og med studier i det hele tatt. Noen har bare få års skolegang.

Det er med andre ord flere gode grunner til at mødrene ikke lærer norsk, og ikke nødvendigvis uttrykk for manglende interesse. Skal så disse, enten det dreier seg om kvinner eller menn, bli latt i fred? Det er ingen god løsning på et stort samfunnsproblem. Men skal de oppmuntres og hjelpes til å bryte barrierene eller tvinges til det?

Mange av mødrene finner det lite meningsfullt å slite for å lære norsk fordi de har så få muligheter til å praktisere ferdighetene. Å skape arenaer hvor de nye innflytterne opplever at det er behov for å kunne norsk, samtidig som de får mulighet for å praktisere språket, er trolig den viktigste måten å drive oppmuntring på. Barnehagen er et eksempel på en slik arena. Den representerer i seg selv en stimulans til å lære norsk. Gjennom kontakten med barnehagen opplever mødrene behovet for å kommunisere på norsk, selv om det kanskje fins ansatte som snakker deres morsmål.

Mens frivillige tilbud kan utløse begeistring og glede, vil krav ofte føre til forskansning og ønske om å unndra seg. Hovedregelen er at læringen går lettere og er mer effektivt når den er tuftet på positiv interesse, enn når utgangspunktet er tvang. Det er fullt mulig å være til stede 300 undervisningstimer uten å lære norsk. Ordningen med å overlate språkopplæringen til den enkeltes eget initiativ bør i det minste prøves skikkelig ut. Det er ikke mulig så lenge det mangler kursplasser.

Å forvalte en obligatorisk ordning krever administrasjon og kontroll. Hvor lang skal tidsfristen for å gjennomføre opplæringen være? Hvilke grunner for fritak skal gjelde? Hva slags fravær skal aksepteres? I tillegg til de praktiske innvendingene som her er skissert, har det å sette i verk en ordning som dette, viktige prinsipielle sider. Er det etisk forsvarlig å stille krav om norskkunnskaper til personer som søker statsborgerskap/varig oppholdstillatelse? De fleste vil mene at det er lettere for nordmenn som flytter til Spania å bli integrert i det spanske samfunnet dersom de snakker spansk. Mange vil trolig likevel finne det urimelig om dette ble et krav for å bosette seg i landet.