- Må en god krim være en god bok?

Mye av det skytset forfatter Morten Harry Olsen kommer med mot kriminallitteraturen skyter langt over mål, skriver forfatter Knut Faldbakken. Han er glad Olsen har fått tilsvar fra forfatterkolleger.

Det er bra at mange har reagert på Morten Harry Olsens mangedoble litterære førjulsprovokasjon her i Dagbladet. Mye av det han skriver om innkjøpsordning, bokklubbforfattere, nivåsenkning m.m. fremkaller imidlertid en lett søvndyssende følelse av déjà vu.

Det nye her måtte være at skytset kommer fra en forfatter som inntil meget nylig satt og lunet seg ved sin krimforfatterstatus og samtidig høstet frukter innen det forkastelige bokklubbsystemet som krimekspert og konsulent.

Nå har han tydeligvis villet ta skrittet ut i kulden, og som «ordentlig» forfatter synes han han må opplate sin røst i hylekoret som jevnlig reises innen forfattermiljøet mot de «vellykkede og rike». Selvsagt uten tanke på hva de foraktelige «bokklubbforfatterne» bidrar med til felleskassa: minst 150000 pr. hovedbok, for kanonenes vedkommende, adskillig mer. Og liten takk får de på kjøpet.

Krimdilemma

Men Olsens artikkel gir anledning til å rette oppmerksomheten mot et dilemma som blir stadig mer aktuelt etter som bokmarkedet i Norge uvegerlig begynner å ligne mer på bokmarkedet andre steder: Kriminallitteraturens plass, og kvalitetsvurderingen av den.

Hva er god krim? Eller: hvem skal vi stole på av de mange som prøver å fortelle oss hva god krim er?

Her gjelder det virkelig at den enes (anmelders) helt, er den andres skurk.

Ser vi nærmere på krimmens «identitetskrise», ser vi altså omrisset av kritikernes vurderingskrise. For en leser som forsøker å holde seg orientert via aviskritikken, blir forvirringen fort total. Hva kan vi tro på? Her drysses det «seksere» over bøker hvor språkblomstene blømer som kløverenger i juli. «Mestere» og «Dronninger» og «Sensasjoner» utropes i ett sett på grunnlag av bøker hvor den noenlunde kompetente leser mest føler trang til å sette merker i teksten med rødblyanten, og skurken avsløres på side 43.

Mens de senere års kriminallitteratur utvilsomt inneholder litterære godbiter helt på høyde med den øvrige skjønnlitterære produksjon, trekker dette totale anmelderkaos alt som skriver seg inn i krimsjangeren, i tvil.

Forlagsindustri

Denne forvirringen har imidlertid ikke oppstått her hos oss. Internasjonalt, hvor underholdningskrim er stor forlagsindustri - slik den er iferd med å bli det også her - er det som om krimmen eksisterer i sitt eget rom med egne (fraværende?) kvalitetskriterier og et panegyrisk anmelderspråk som ikke ligner noe annet - på denne siden av sportssidene. På en flyreise plukket jeg opp en paperback av Michael Crichton, en av verdensmesterne («Jurassic Park» osv), for å prøve å uteske hvordan han får det til. Resultatet ble total desillusjon:

Fyren skriver som en gris! Sjelden eller aldri har jeg lest mer hjelpeløs dialog, mer todimensjonalt forutsigelig og skisseaktig persontegning, mer klisjepreget miljøbeskrivelse. Men plottet! Det var det ingenting i veien med.

Røverhistorien om hvordan de slemme japanerne langsomt overtar amerikansk storindustri, virket ytterst troverdig, velfundert i fakta og dramatisk regissert. Så ble da også boken («Rising Sun») filmet med Sean Connery i hovedrollen, og solgte sikkert noen millioner eksemplarer også. En vellykket krim, så avgjort. Men et litterært makkverk.

Ramaskrik

Nylig plukket jeg opp «Hannibal» av Thomas Harris, mest på grunnlag av den utmerkede filmatiseringen av forrige bok i serien om overmenneske-kannibalen Hannibal Lecter. Kritikersitatene på omslaget frådet i superlativer: Årets beste. En sensasjon. Et nytt mesterverk. Kan det tenkes en mer mesterlig thriller...? Og det var ikke fra lokalavisen i forfatterens hjemby heller. Nei da, det var fra The Observer, New York Times, LA Times.

Harris skriver bedre enn Chrichton, men på den annen side er han en spekulativ sadist som ihvertfall i denne boka pakker sine smakløsheter inn i en orgie av opphøyet borgerlig dannelse, utsøkt smak og elitær kulturdyrkelse. Den gode Hannibal er altså en feinschmecker på flere måter... Men: Jeg ble fanget. Jeg leste alle de seks hundre sidene til ende, selv om særlig slutten bød meg sterkt imot. Filmes skal den også. En vellykket krim?

Det reises jevnlig ramaskrik om den litterære kvaliteten i Anne Holts, Unni Lindells, Pernille Ryggs og andres krimbøker. Men fungerer de ikke bra for et stort publikum - som krim? Er det ikke åpenbart at en dårlig bok kan være en grei nok krim? Hvordan skal man egentlig kunne forholde seg til en sjanger som inneholder alt fra Kerstin Ekman til Kjersti Scheen, fra Peter Høegh til Idar Lind? For ikke å snakke om de rene fabrikkproduktene vi neddynges med utenfra?

Gode fortelling

Gunnar Staalesen unnlot i sitt tilsvar til Olsen (Dagbl. 28/12) å nevne et argument for krimlitteraturen som jeg har hørt ham fremføre med tyngde i andre sammenhenger, nemlig at den gode kriminalroman er et sted hvor den gode fortelling overlever. Dette kan muligens bidra til forklaringen på de mange - nye - krimforfattere som drar sjangeren i den retning de ønsker. Vi kan ikke alle være tilfredse med å sitte å pirke i minimalistiske tekster med det forsett å få «vite mest mulig om minst mulig» som Trude Marstein så treffende uttrykte det. Kan det være at stadig flere forfattere tyr til sjangeren rett og slett for å få anledning til å fortelle fett og bredt uten på død og liv å måtte være så betydningsfulle hele tiden? I krimmen er det rom både for melodrama, humor og satire, friske holdninger som det ellers er vanskelig å finne plass til der «den gode litterære smag» fremdeles hersker. Kanskje det er skjønnlitteraturen som invaderer krimmen, ikke omvendt?

Mens kritikere og litteraturvitere strever med å tråkke opp nye grenseganger for krimlitteraturen, har jeg ikke noe bedre forslag til å avhjelpe forvirringen enn å innføre en egen krimrating: For eksempel med rød terning. Rød som blod!

ROMSLIG KRIM:I krimmen er det både rom for melodrama, humor og satire, holdninger som det ellers er vanskelig å finne plass til der "den gode litterære smag" fremdeles hersker. Kanskje det er skjønnlitteraturen som invaderer krimmen, ikke omvendt, skriver Knut Faldbakken.