Må følges opp med praktisk hjelp

«Mer enn noen andre har {lsquo}fienden' i sør gitt enorme ressurser til Nord-Koreas sultende befolkning.»

Sven Mollekleiv generalsekretærI dag mottar presidenten i Sør-Korea, Kim Dae Jung, Nobels fredspris, blant annet for sin «solskinnspolitikk» overfor Nord-Korea. Mitt håp er at den viktige symbolske støtten fredsprisen representerer, følges opp med praktisk hjelp til Nord-Korea. Nok mat og medisiner er en forutsetning for fred, på samme måte som internasjonalt engasjement og dialog. # I begynnelsen av denne uken kom jeg tilbake fra en rundreise i Nord-Korea. For sjette år på rad er det ikke nok mat til å fø de 23 millioner innbyggerne i det isolerte Nord-Korea. Til tross for massiv hjelp fra FN, Røde Kors og andre organisasjoner, mangler landet tre millioner tonn mat for å klare seg fram til neste avling er moden. Dette er en enorm utfordring til verdenssamfunnet: Vi må hjelpe. FN, EU, USA, nabolandene Kina, Sør-Korea, Russland og Japan og land som Norge må forplikte seg til å hjelpe den nødlidende befolkningen gjennom denne vinteren. Samtidig må vi tenke framover, slik at ikke den håpløse situasjonen gjentar seg år etter år. Nok kunstgjødsel kan øke jordbruksproduksjonen med 40 prosent. Produksjon av kunstgjødsel krever energi, og i Nord-Korea er energi mangelvare. Tilførsel av olje og energi, ny teknologi og gjenoppbygging av industri og infrastruktur er avgjørende for at landet skal kunne ta vare på sin egen befolkning i framtiden.

Nøden i Nord-Korea stiller også myndighetene i Pyongyang overfor en klar utfordring. De må tilrettelegge for mer bistand. Hjelpeorganisasjonene må få mer handlefrihet, og Nord-Korea må åpne for innsyn utenfra i større grad. Det er ingen tvil om at det blir lettere å hjelpe den sultende befolkningen i Nord-Korea dersom verden slipper til og ser nøden med egne øyne. Nå er vi bare et fåtall utlendinger som slipper inn, og får reise utenfor hovedstaden.

Jeg reiser rundt med Nord-Korea Røde Kors når jeg besøker landet. Ingen organisasjoner kan sies å være uavhengig av regimet i Nord-Korea, men Nord-Korea Røde Kors har opparbeidet seg en forholdsvis selvstendig stilling. Det er den eneste organisasjonen som får drive sitt eget distribusjonssystem for mat, medisiner, klær og andre viktige varer. Andre organisasjoner må gå gjennom det offentlige distribusjonsnettet. Sammen med Nord-Korea Røde Kors besøkte jeg blant annet landsbyen Dan San, en times kjøring nord for Pyongyang. Der var jeg med en lege på husbesøk til en av hans pasienter. Denne 70 år gamle kvinnens historie illustrerer hvilken hverdag de aller fleste nordkoreanere lever i.

Kvinnen hadde brukket lårhalsen for en tid tilbake. Hun bodde faktisk bare noen hundre meter fra sykehuset, men kunne ikke la seg legge inn der. Sykehuset har ingen oppvarming, til tross for kuldegrader ute. Det var for lite mat, og legene har ikke nok medisiner å tilby. Om vinteren har sykehusene helt opp til ni av ti senger ledige, fordi syke mennesker tross alt har det bedre hjemme. Riktignok hadde ikke pasienten varme i sitt eget hus heller, og hun visste ikke om hun og familien ville få nok mat til å klare vinteren. Men hun var optimistisk, og mente at alt kom til å bli bedre. Om hun virkelig trodde det, eller om hun var forpliktet til å si det, vet jeg ikke. Det som er helt sikkert, er at hun håpet det - for sine barn og barnebarns skyld.

Sulten og nøden i Nord-Korea er helt annerledes enn alle andre humanitære katastrofer vi ser. Det er ikke slik at noen ikke har fått mat siste uke - der ser vi styrken av det strengt disiplinerte regimet i landet. Alle får, men de fleste får for lite, over lang tid. Vi ser heller ingen store folkeforflytninger. Så vidt vi vet, er det ingen internflyktninger i landet, enten fordi de ikke kan flykte, eller fordi de ikke vil. De blir i landsbyen for å holde samfunnet i gang. Nordkoreanerne er et usedvanlig hardt arbeidende folk, som er disiplinerte, arbeidsvillige og hardføre.

Årsakene til nøden i Nord-Korea er både politiske og naturgitte. Landet ble rammet av flom i 1995, den største naturkatastrofen i området på 100 år. Det var etter denne flommen myndighetene ba om hjelp utenfra, for første gang. Siden har Røde Kors, FN og andre organisasjoner vært i landet, med store mat- og helseprogrammer. Årene etter ble landet rammet av flom, tørke, tyfoner og en enorm tidevannsbølge. Store avlinger gikk tapt. I tillegg er rent drikkevann blitt et problem på grunn av ødelagte vannsystemer, forurensede drikkevannskilder og perioder med tørke. Naturkatastrofene rammer ekstra hardt fordi jorda er utarmet og skogen hogget ned. Samtidig ble økonomien betydelig forverret på 90-tallet. Etter Sovjetunionens fall mistet Nord-Korea en viktig støtte og handelspartner. Handelen med Kina gikk også kraftig ned. Landets økonomi forfalt. Industrien er gammeldags, svært energikrevende og forurensende.

Ingen vet hvor mange menneskeliv som er tapt på grunn av mat- og medisinmangelen i landet. 60 prosent av barna er undervektige, og 62 prosent er kortvokste for alderen som følge av langvarig utarming. Myndighetene har antydet 600000 døde. De fleste utenlandske observatører er enige om at dette er et lavt anslag. Noen mener at så mange som tre millioner mennesker har mistet livet som følge av matmangelen og sykdommer som følger. Det er et ufattelig tall.

Røde Kors sørger nå for medisiner til 1800 helseinstitusjoner i Nord-Korea. De dekker en befolkning på 5,8 millioner, eller 25 prosent av befolkningen. Ved siden av å levere medisiner det er akutt behov for, er det lagt opp program for både det forebyggende arbeidet og for å øke katastrofeberedskapen. Målet er at Nord-Korea Røde Kors - med en million medlemmer - på lang sikt skal ta enda større ansvar for katastrofe- og hjelpearbeid i eget land.

Norges Røde Kors har vært den største bidragsyter til Røde Kors' arbeid i landet helt siden 1995. Det norske folk gjorde sin innsats gjennom innsamlingsaksjonen Mat for livet i 1997, og Utenriksdepartementet har bidratt med store beløp. Men mer enn noen andre har «fienden» i sør gitt enorme ressurser til Nord-Koreas sultende befolkning. Båndene mellom nord og sør er sterke. Man regner med at 10 millioner mennesker ble skilt fra sine familier etter krigen mellom Nord- og Sør-Korea på 50-tallet.

Da dagens fredsprisvinner Kim Dae Jung ble valgt til president i Sør-Korea i 1997, lovet han å føre en «solskinnspolitikk» overfor Nord-Korea. I forrige uke var jeg vitne til et av de håndfaste resultatene av denne politikken, da Røde Kors arrangerte familiegjenforening for andre gang i høst. Da kom 100 sørkoreanere til Pyongyang og fikk møte sine familiemedlemmer for første gang siden krigen på 50-tallet. Samme dag reiste 100 nordkoreanere til Seoul, hvor de fikk møte sine familier. Vi var de eneste «ikke-koreanere» som var til stede i den store salen på Koryo hotell i Pyongyang. Nordkoreanerne satt stive ved hvert sitt bord og ventet på besøket fra sør. Så kom slektningene, og følelsene ble sluppet løs. Noen klappet, mange gråt, sikkerhetsvaktene glemte seg og hadde tårer i øynene, de også.

Når Kim Dae Jung i dag mottar fredsprisen, er den en anerkjennelse for det svært viktige arbeidet Dae Jung har gjort, og gjør, for menneskerettigheter og demokrati, både i Sør-Korea og resten av regionen. La oss håpe at hans tilnærmingspolitikk overfor Nord-Korea, og den begynnende åpenheten fra Nord-Koreas side, blir begynnelsen på slutten av en lang og smertefull krig mellom to folk som er i familie. La oss også håpe at den 70 år gamle kvinnen jeg besøkte får føle på kroppen at denne medaljen blir gitt av et verdenssamfunn som tar ansvar for mennesker som lider. Det vil ta lang tid før Nord-Korea kan fø sin egen befolkning. Årsakene er mange, men konsekvensen er klar: En 70 år gammel kvinne må ligge hjemme med lårhalsbrudd, hun mangler varme i huset sitt, og vet ikke om hun, barna eller barnebarna får nok mat til å klare seg gjennom vinteren.