Må ha det, bare må ha det!

Det er ikke mange politikere som ser seg tjent med å ta opp det faktum at skal vi hjelpe verdens fattige, så må vi legge om vår egen livsstil,

I SOMMER HAR AVISENE fortalt oss at vi kaster mer søppel enn noen gang tidligere, som et resultat av at vi kjøper mer enn noensinne. Vi ser ut til å være drevet av en tanke om at vi «må ha det - bare må ha det». Norske jenter i videregående skole opplyser at shopping er deres fremste fritidsinteresse. Vi kjøper mer, vi kaster mer, vi kjører mer, vi flyr mer - vi drives av et stadig jag etter mer. Siden 1990 har vårt forbruk økt med over 50 prosent. I år 2100 vil vi etter prognosene forbruke over 16 ganger mer enn i dag. Det kan være grunn til å spørre seg hvordan samfunnet vil se ut da. Hvordan vil klesskapet se ut med 16 ganger flere klær? Skal boligene være 16 ganger større? Skal vi spise 16 ganger mer mat, eller skal vi kjøre 16 ganger så mye bil? Ønsker vi oss virkelig et samfunn der hver enkelt av oss har 16 ganger mer enn i dag? Alan During i Worldwatch Institute opplyser at «Generasjonene som har levd siden 1950 har forbrukt like mye naturressurser og forurenset like mye som alle mennesker som har levd på jorda fram til 1950.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

FORBRUK HAR EN SIDE som altfor sjelden er oppe i den politiske debatten: forbruk krever naturressurser. Til produksjon, til transport, og til bruk av varer, for eksempel dersom de krever strøm. Hver lille duppeditt vi kjøper, hver leke i sjokoladeegget, hvert ekstra servise eller hver nyoppussende stue krever store mengder ressurser. Dersom alle mennesker i verden skulle bruke like mye som nordmenn, ville vi trengt noe mer enn 3 jordkloder for å produsere ressursene som skal til. Til vårt hell lever mange av verdens mennesker i boliger uten strøm, og er uten kjøpekraft til å kjøpe verken biler, klær eller plastleker. Båten bærer, inntil videre. Fram til 2050 vil verdens befolkning øke fra dagens 6,5 milliarder til 9 milliarder. Vi blir flere og flere som skal dele ressursene. Indias og Kinas økonomier er på vei oppover, levestandarden øker, og de uttrykker ønske om å heve seg til et vestlig nivå i levestandard. Per i dag bruker delstaten California like mye energi som hele India. Kina og India alene vil kreve én jordklodes ressurser dersom de blir like rike som nordmenn. Alle fattige land ønsker å bli like rike som oss. Selv de mest frelste teknologioptimister ser at dette er en utfordring. Det er sjelden vi hører noen norske politikere si høyt det som må ligge bak målet om fortsatt økt forbruksvekst i Norge: Vi vil nekte verdens fattige i å bli like rike som oss. For dersom de blir rike, er de en trussel mot hele vår levemåte.

VI LEVER I EN VERDEN full av groteske forskjeller. En norsk sjuåring bruker like mye ressurser som 73 sjuåringer fra Sierra Leone. Det er allmennkunnskap at 20 prosent av jordas befolkning bruker 85 prosent av ressursene, og at 30 000 barn dør av sult hver dag. Men vi svarer alltid på fattigdomsutfordringen med at da må vi hjelpe dem å bli rikere. Det er ikke en god nok løsning alene. Det er selvsagt riktig at disse landene må bli rikere, men det må kobles til at vi også må forandre noe hos oss selv. Debatten har med andre ord en stor mangel, fordi den eneste bærekraftige måten å hjelpe verdens fattige på, er både å bidra til deres rikdom og endre måten vi selv lever på. Det er en sannhet som kan gå på solidariteten løs, fordi den krever at vi forbruker mindre, og endrer vår «way of life». Det er ikke mange politikere som ser seg tjent med å trekke dette aspektet inn i fattigdomsdebatten. Norge opptrer som et skinnhellig land, fordi vi kun er villig til å dele av vår rikdom dersom det ikke går på bekostning av oss selv, og knapt nok da.

DETTE ER ET SPØRSMÅL om etikk, og om solidaritet. Det finnes mange måter vi kan innrette livene våre på som ikke ville skade din eller min livskvalitet, men som ville bidratt til mindre ressursbruk. Det kunne vært en begynnelse. Likevel er det ingen synlige politikere som går i bresjen for denne endringen. Årsaken er åpenbart at det er upopulære tiltak som må til. Å bruke større andel av kaka på offentlige tjenester, og mindre på folks lommebøker er et tiltak som vil fungere. Å satse mer på tog i tettbygde strøk enn på bil og fly er et annet. Å innføre pant på flere varer, å ha kildesortering i flere kommuner, å bygge ENØK-løsninger inn i alle nye offentlige bygg, er andre. Vi kan bygge skinner for høyhastighetstog, slik at tog kan utkonkurrere fly. Vi kan velge å bruke en større del av livene våre på opplevelser og mindre på shopping. Norske politikere tar hver eneste dag avgjørelser hvor de velger mellom å bevege landet i mer solidarisk retning eller enda lengre ut i egoismens og grådighetens hengemyr. De velger svært ofte det siste.

DET ER MULIG å forandre. Sverige har valgt å ta tak i söta brors energibruk og CO²-utslipp. De har mål om en grønn skatteveksling på 30 milliarder kroner fra 2001 til 2010. De bytter ut oljefyrer med biobrenselceller i stor stil. De har satt opp CO²-avgiften, og lar forurenser betale på veien. De som bruker fornuftige og miljøvennlige biler belønnes. Svenske politikere har vært modige. Og det ser ikke ut til at det er det som skaper svingninger på meningsmålingene heller.Spørreundersøkelser viser stadig at det nordmenn egentlig ønsker seg er mer fritid, mer rom i hverdagen, og ikke flere ting. Vi har siden 1990 blitt 50 prosent rikere, men ikke 50 prosent lykkeligere. Allikevel handler vi hvert eneste år mer enn året før. Er vi viljeløse ofre for vår egen grådighet, for reklame og for vår misunnelse av andres gods?Eller er det noe man kan gjøre for å gjøre det enklere å leve slik vi sier vi egentlig vil? Svaret må være ja. Vi kan innføre 6-timers dag. Vi kan tilrettelegge for naturopplevelser, både ved å bedre tilgjengeligheten, ha bedre utlånsordninger for utstyr og bedre informasjon om tilbudene. Vi kan gjøre kulturopplevelser billigere. Lista er nærmest uendelig.

JEG ÅPNET MED Å spørre om vi virkelig ønsker oss et samfunn der hver enkelt av oss har 16 ganger mer. Jeg tror svaret er nei. Noen få i det norske samfunnet må få en større del av kaka, men de aller fleste av oss har det vi trenger og mer til. Politikk handler også om å gå inn for upopulære tiltak. I det 21. århundre vet vi at det må skje endringer. Det er enklere å skyve problemene foran seg, med det er ikke klokere. Solidaritet har tradisjonelt handlet om solidaritet mellom sosiale klasser. Nå handler den om solidaritet med resten av verden og med kommende generasjoner. Verdens fattige og de kommende generasjoner er ikke her for å kjempe om vår solidaritet. Likevel kan vi velge å vise den - ved å si at vår del av kaka må bli mindre. Det krever harde prioriteringer, og det krever mot. Mot til å si at vi ikke ha det.