Må ha kontakt med Iran

Frp-politiker Mazyar Keshvari går til angrep på regjeringens politikk overfor regimet i Iran i et innlegg i Dagbladet på tirsdag. Keshvari ønsker at regjeringen og Stortinget bryter all kontakt med regimet og at norske selskaper trekkes ut slik at regimet boikottes fra norsk side. Målet skal ifølge Keshvari være å vise støtte til opposisjonen i Iran og oppnå mer demokrati og bedre respekt for menneskerettighetene hos det styrende regimet. En delegasjon på seks medlemmer fra utenrikskomiteen, deriblant undertegnede, var på offisielt besøk i Iran for noen uker siden, og Keshvari kritiserer oss for denne kontakten.

Keshvari og vi er enige på ett punkt, men uenige på de fleste andre: Vi er helt enige om at det iranske regimet bryter grunnleggende menneskerettigheter hver eneste dag og begår barbariske overgrep mot sivilbefolkningen. Omverdenen må gjøre alt i sin makt for å påvirke og bidra til endring. Keshvari og vi er derimot uenige i hva som kan bidra til slik endring. Der Keshvari vil ha boikott, vil vi ha mer kontakt.

Det foreligger ingen internasjonalt koordinert boikott av Iran i dag. Til og med amerikanerne snakker med iranerne på politisk nivå, og for en måned siden vedtok Europarådet en enstemmig resolusjon der de oppfordrer til mer kontakt med Iran på politisk nivå. Den norske utenrikskomiteen var ikke alene i Iran juni. Flere europeiske politiske delegasjoner var der samtidig med oss, og flere var på vei.

Det er ikke hyllest av regimet vi og de andre delegasjonene har med oss i kofferten, slik Keshvari hevder. Tvert imot var det brudd på menneskerettigheter og krav om endringer den norske delegasjonen hadde på agendaen i våre møter med regimet. Vårt budskap til Iran på menneskerettighetsområdet er krystallklart: Vi forventer at Iran stopper forbrytelsene og overholder sine internasjonale forpliktelser på dette området.

Vi møtte blant andre generalsekretæren for den iranske menneskerettighetskommisjonen, Mohammad Javad Larijani, under vårt besøk i Teheran. Vi la fram en liste med over 12 000 underskrifter som i løpet av 4 dager hadde blitt samlet sammen i en anti-steiningskampanje på Internett som blant andre Dagbladet hadde koordinert. I samme møte presenterte vi en liste med nærmere hundre navn (71 dødsdømte barn, 9 dømt til steining og 13 andre alvorlige eksempler på brudd på menneskerettighetene) som vi anmodet Larijani og domstolene å følge opp med krav om omgjørelse av dommene. Vi krevde en tilbakemelding fra Larijani til vår ambassade i Teheran med konkrete opplysninger om sakene.

I tillegg ble vi enige om at Norge og Iran skal arrangere et felles seminar om kvinners rettigheter som oppfølging av besøket. Dette er konkrete eksempler på hvordan vi synliggjør våre forventninger og legger press på det iranske regimet.

I etterkant av besøket har delegasjonen sendt vår fordømmelse av steiningen som likevel fant sted, via brev til de offisielle representanter vi møtte i Iran.

Vi er ikke naive. Vi tror ikke at et tredagers besøk fra den norske utenrikskomiteen og underskriftskampanjer endrer et politisk regime på en-to-tre. Men vi tror dette er den eneste farbare vei å gå. Boikott skaper ingen endring til det bedre, tvert imot er mange redd for at boikott heller vil styrke regimet enn å svekke det. Og mindre kontakt og dialog skaper definitivt ikke påvirkning.

Vi tror at mer kontakt er veien å gå dersom ambisjonen er å støtte opposisjonens sak og bidra til endring. Frps ønske om ensidig norsk boikott vil ikke bidra til noe konstruktivt. Det er lett å sitte på sin kant og dele inn verden i dem man liker og dem man ikke liker. Det er vanskeligere å være en konstruktiv, men samtidig kritisk pådriver. Det er både vanskeligere og viktigere å styrke kontakten mellom land og grupper av land som har motstridende og forskjellige synspunkter og politikk, enn mellom land som er venner og enige. Og det er dette som skal være Norges ambisjon i forhold til Iran.

Keshvari mener det er hyklersk å på den ene siden ha etiske retningslinjer for hvilke selskaper det norske pensjonsfondet kan investere i, mens på den andre siden la norske selskaper operere i regimer som bryter menneskerettighetene. Dette handler ikke om hykleri fra regjeringen, men om en åpenbar misforståelse fra Keshvaris side. Målet med de etiske retningslinjene for pensjonsfondet er å forhindre at Norge via sine investeringer medvirker til direkte brudd på menneskerettighetene, miljøødeleggelser og andre viktige etiske områder. Dette er begrunnelsen til at blant annet amerikanske Wal-Mart er utelukket fra fondets investeringer fordi deres virksomhet bryter med arbeidstakerrettigheter. Andre selskaper er utelukket fordi de for eksempel bedriver miljøkriminalitet. Keshvari argumenterer med at det er dobbeltmoralsk å ha retningslinjer for investeringer av oljepengene, men å la norske selskaper operere i Iran. Mener Keshvari at Statoil og Hydro, med sin tilstedeværelse i Iran, bidrar til brudd på menneskerettighetene?

Vi mener at tilstedeværelse fra internasjonale selskaper kan bidra til et positiv endring og et mindre lukket regime. Dette er et synspunkt som store deler av opposisjonen I Iran også deler. De vil ha mer og ikke mindre kontakt med omverdenen.

Og det er nettopp dette som er nøkkelen – det er gjennom tilstedeværelse, kontakt, kritikk og press at vi som både som et lite land og som et internasjonalt samfunn kan bidra til positiv forandring i Iran. Dette gjelder på politisk så vel som økonomisk plan. Frps ønske om ensidig norsk boikott er ren symbolpolitikk.

Vi er ikke naive.