- Må ha levd for å ha noe å formidle

Torgny Lindgren, som Dagbladet i går traff på Bristol i Oslo, skriver om hvordan kransen fra Thomas Manns begravelse er skyld i at vi står på gyngende grunn og om sin kjære tante Lydia. Alt dette i boka «I Brokiga Blads vann», som nå er oversatt til norsk.

Tittelen må gjerne leses flere ganger. Hvis man da ikke på forhånd vet at Brokiga Blad var en svensk maler som «loffet» rundt på de svenske bygdene, hvor han levde av å selge bildene sine.

Blant annet bodde han hos tante Lydia på hennes pensjonat Karlshem i Norsjö. Dit rømte også prins Eugen, og der malte han sammen med Brokiga Blad, til han ble hentet.

- Det er helt sant. Tante Lydia fortalte meg det, sier Torgny Lindgren og smiler.

Selvbiografisk

Lindgren kaller ikke «I Brokiga Blads vann» en novellesamling.

- Det er historier omkring et tema. Gjerne kunst. Noen av historiene bærer preg av essay.

Lindgren forteller at mye av materialet i boka er selvbiografisk. At man ikke helt vet hva som er skrøner og hva som er sant, er et bevisst trekk fra forfatterens side.

- Slik skaper jeg en distanse. Sentimentalitet er for jævlig. Det er en måte å fravike den på.

- Det er vanskelig å plassere deg. Jeg får assosiasjoner til to så forskjellige forfattere som Karen Blixen og Kjell Askildsen. Hvilken litterær familie tilhører du?

- «Jag är frånskild og ensamstående,» svarer Lindgren, før han tilføyer at han synes det er vanskelig å innordne seg i en slik sammenheng.

Foretrekker malere

- Jeg tror jeg har noe til felles med både Kjell Askildsen, Marcel Proust, Robert Musil, Hermann Hesse og Thomas Mann - en europeisk tradisjon.

Lindgren behandler temaet kunst uhøytidelig og behagelig avslappet. Slik framstår han selv også.

- Hele livet mitt har vært preget av kunst. Uten musikk, litteratur og malerier hadde ikke livet vært verd å leve. Jeg trodde jeg skulle bli maler da jeg var ung. Men, jo mer jeg malte og jo flinkere jeg ble, desto mer liknet maleriene på alle andres. Lindgren trives bedre sammen med malere enn forfattere.

- Forfatternes rødvinsdrikking er noe stort tull. Det er bedre med malere. De kan drikke øl og brennevin.

Nobelprisen

Lindgren har vært medlem av Svenska Akademien fra 1991. Han har alltid vært med i forskjellige litterære organisasjoner.

- Å følge med på hva som skjer, lese mye og dele ut stipender, er rett og slett et arbeid, sier han. Arbeidet i Akademien er ikke glamorøst og innebærer ikke så mange konflikter.

- Nobelprisen er blitt litt for stor. Det gjelder også fredsprisen. Den blir så viktig og får så store konsekvenser. En slik pris kan knekke en forfatter.

- Hva synes du om svensk samtidslitteratur?

- Jo takk, bare bra. Akkurat som den norske. En bølge av nordisk litteratur trenger i dag ut i verden. Jeg tror ikke vi har sett maken siden Ibsen og Hamsun. Lindgren mener fortellingen står i en særstilling i Norden. Samtidig synes han det er interessant å se sporene etter postmodernismen og Derrida.

- Det finnes mange språkeksperimenter i litteraturen i dag. Ytterst få skriver gode bøker før de er 40 år, selv om vi har unntak som Ibsen og Strindberg. Man må ha levd for å ha noe å formidle.

Er det viktig at leserne hengir seg til tekstene dine?

- Når man skriver, er man så avhengig av lesernes velvilje. Hvis ikke leserne godtar spillereglene, er man hjelpeløs. Jeg skriver for dem som vil spille samme spill, sier han.

HAR DET MORSOMT: Først og fremst synes Torgny Lindgren det er utrolig morsomt å skrive.