Må han slå stiften?

Er det blitt politisk korrekt å mene at André Previn er for gammel til å være rett mann for Oslo-Filharmonien?

SPØRSMÅL:

Hvor mange klassiske anmeldere trengs det for å skifte ei lyspære i Oslo Konserthus? Svar: femten. Én til å skifte pæra, tolv til å diskutere hvordan Mariss Jansons ville ha gjort det, og to til å fastslå at det ville aldri i verden André Previn ha klart, så utgammel som han er.

MARISS JANSONS,

for lengst fysisk ute av Oslo Konserthus, er fortsatt målestokken når Oslo-Filharmonien vurderes. Knapt unaturlig, Jansons oppdro orkesteret i sitt bilde og oppnådde fenomenale resultater. Men er nødvendigvis all annen musisering enn den som skjer etter Lex Jansons en nedtur?

I høst har det tidvis virket slik. Særlig har Jansons' etterfølger, André Previn, fått svi. For slapp, heter det om ham, for upresis, for tilbakelent. For dårlig og for gammel for Oslo-Filharmonien, en gårsdagens mann der en morgendagens burde ha stått med pinne og partitur.

JEG VÅGER EN

annen påstand: Det har aldri vært mer spennende å høre Oslo-Filharmonien enn i disse tider. Kombinasjonen av repertoar og glitrende spill har avfødt gylne øyeblikk, men mest fascinerende er den kunstneriske prosessen som Previns tiltredelse har utløst. Orkesteret er i ferd med å lære seg noe nytt, og det skjer for åpen scene. Som dirigent er Previn svært ulik Jansons, han setter rammer og krever kreativ medvirkning til å fylle dem der Jansons detaljstyrte, og det å jevnlig få høre et av verdens beste symfoniorkestre utvikle nye sider ved sin egen musisering, er et privilegium. «Perfekte» konserter har jeg på CD, å høre Oslo-Filharmonien og Previn bryne seg på hverandre, med stadig mer frapperende resultat, er «live»-opplevelser av et helt annet kaliber.

DET FINNES

ingen «korrekte» versjoner av verken Brahms eller Tsjajkovskij, og det er fullt legitimt å ikke like Previns. Men når Previns alder - 74 - trekkes fram som forklaring på hans «slapphet» og «upresisjon», blir det latterlig, like latterlig som når snobbeforakten over hans Hollywood- og jazzbakgrunn samt mange ekteskap - ikke minst det siste med den langt yngre Anne-Sophie Mutter - får skinne igjennom i vurderingen av dirigenten . Å tro at den særdeles aktive musikeren/dirigenten/komponisten ikke er i stand til å definere - og langt på vei få - det uttrykket han ønsker av et orkester som OFO, er nokså naivt, mannens øvrige produksjon tatt i betraktning.

JANSONS OG

Oslo-Filharmonien løftet hverandre opp på internasjonalt toppnivå. Previn skal sørge for at orkesteret forblir der, og kan bare gjøre det ved å være den dirigenten han vitterlig er.

Det burde holde i massevis, nok til at Previn-perioden, når den er over, vil bli omtalt som en fruktbar forandringens tid der orkesteret enda en gang tok en utfordring og la ytterligere alen til sin vekst.