Må ikke komme her og komme her

I løpet av noen få uker har rundt fire hundre serbiske kroater fra Øst-Slavonia søkt om asyl i Norge. Det hersker uenighet om hvem de er, hvor de hører til, hvorfor de flykter, på hvilken måte de er blitt trakassert i hjemlandet, og hva de egentlig vil her i Norge. Begrepet «økonomisk flyktning» er blitt et slags beleilig svar på alt sammen.

Jeg vet ikke helt når det skjedde. Muligens skjedde det for noen dager siden da VG annonserte over hele førstesida at økonomiske flyktninger SKAL UT; kanskje skjedde det lenge før. Jeg vet ikke hvem som slo på stortromma først, men en eller annen gang fikk jeg fornemmelsen av at begrepet «økonomisk flyktning» ble synonymt med snylter, røver, lykkejeger, unnasluntrer, pengepuger. «Økonomisk flyktning» var ingenting å strebe etter. «Økonomisk flyktning» var bad news for Norge.

· · Det er ingen som sier det eller skriver det. Likevel klarer jeg ikke å bli kvitt forestillingen i hodet av hvordan det egentlig gikk for seg der nede i Øst-Slavonia da den første økonomiske flyktningen fant på at han skulle reise hit. Først satt han for seg selv og tenkte. Hvor i all verden skal jeg reise, tenkte han, hvor kan jeg spise honning til frokost, bade i olje, småprate med Stoltenberg og heve trygd femten ganger i måneden? I Norge, tenkte han. Det er klart. I Norge er menneskene snille, godtroende, naive, humane, fredselskende; dessuten har de en justisminister som roper kom, kom, kom, alle som en, kom!

· · En «politisk flyktning» er naturligvis en helt annen story. Den politiske flyktningen er flyktningenes good guy. Den politiske flyktningen er et ensomt, tappert, forfulgt og litterært begavet individ. Den politiske flyktningen har, under dramatiske omstendigheter, flyktet fra landet sitt der alle ville drepe ham, bare ham, ingen andre ville de drepe, bare ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

· · I min flyktningverden, slik jeg forestiller meg den denne uka, finnes det ikke familier og barn. I min flyktningverden eksisterer ingen glidende grenser. I min flyktningverden orker jeg ikke å tenke på at en økonomisk flyktning kan ha trekk til felles med en politisk flyktning: at tar du fra meg muligheten til å jobbe og gå på skole, sender meg regninger jeg ikke makter å betale, stenger strømmen så jeg verken har lys eller varme, og stort sett synes det er greit at jeg og barna mine blir truet og trakassert - nei, dette orker jeg ikke å tenke på.

· · I stedet sitter jeg på kjøkkenet og drikker kaffe og livet er helt allright, helt til jeg åpner avisa og blir bombardert av uttrykk som «flyktningstrøm», «horder av flyktninger», «flyktningkaos» og «storinnrykk av flyktninger». Hva er det som skjer? Hundre tusen fremmede mennesker - serbere? Var det ikke de som var de slemme? - renner innover i landet vårt, velter husene våre, tramper opp og ned i gangene våre, sover i laknene våre. Jeg ser for meg det berømte fotografiet av vietnamesiske båtflyktninger - strøm, horder, kaos, storinnrykk - som presser seg sammen på det store grå skipet, klamrer seg til en plass eller kaster seg i sjøen i desperasjon.

Er det sånn på Fornebu nå?

· · Da blir jeg like godt hjemme og låser døra - eller emigrerer til Dakota. Der er det fint, der. Vakre åkrer. Soloppganger. Nærmere Gud, liksom. Og ikke så fordømt mange utlendinger.