Må innvandringsforskere være feige?

INNVANDRING: Dagbladet har torsdag 16.3.06 rasket sammen en hittil ukjent firerbande innenfor norsk innvandringsforskning, bestående av Tormod Øia, Inger Lise Lien, Ottar Brox og undertegnede. Oppslaget kan skape inntrykk av at disse fire i fellesskap har rykket ut for å ta et oppgjør med feighet i faget. Jeg kjenner selvsagt godt til de tre andres forskning, men har aldri hatt noe faglig samarbeid med noen av dem. Noe felles manifest om tilstanden i norsk innvandringsforskning er det altså ikke snakk om. Hvorvidt temaene og problemstillingene i norsk innvandringsforskning er feige, er kompliserte spørsmål. Å besvare dem vil kreve en oppsummering av hva det faktisk er forsket på - og en vurdering av hva det burde ha vært forsket på. Selv vi som har innvandringsforskning som hovedbeskjeftigelse har neppe full oversikt over hva som produseres på feltet. En oversikt over innvandringsrelaterte publiseringer ved Universitetet i Oslo alene, viste over 1400 treff. Hvordan Brox kan hevde at det norske folk får dårligere og dårligere informasjon om innvandringsfeltet, er meg en gåte. Jeg tror også at Øia tar feil når han hevder at det er umulig å finansiere forskning på hvorfor nordmenn flytter fra innvandrertette områder. På institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo pågår for eksempel et doktorgradsprosjekt (v/Anders Vassenden) om meningsdannelse blant nordmenn i innvandrertette områder i Oslo. Fafo spurte allerede for 12 år siden den norske befolkningen i Oslo om hva de syntes om å ha en innvandrer som nabo. For tiden er vi i gang med å utforme en ny kartlegging av Oslobefolkningen, hvor flyttemotiver er ett av mange temaer. Vår oppdragsgiver (Oslo kommune) har på ingen måte forsøkt å legge begrensninger på hvilke motiver det her skal spørres om.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER MULIG at Øia snarere tenker på Forskningsrådet enn på Oslo kommune når han snakker om finansiører av forskning. Jeg har også fått avslag på en rekke søknader om finansiering av forskning på etniske minoriteter. Hvorvidt avslagene skyldes at søknadene mine er for dårlige, om problemstillingene er vurdert som lite politisk korrekte, eller som lite relevante for de utfordringene oppdragsgiver opplever som viktige, er det selvsagt vanskelig for meg å avgjøre. Litt i grenselandet mellom politisk korrekthet og faglighet ligger det rådende forskningsfaglige paradigmet - hva er det som regnes for å være relevant teori og metode innenfor feltet? Siden utvelgingsprosessene i Forskningsrådet gjerne trekker tungt på de etablerte forskerne på feltet, kan forskere som har en tilnærming som ikke passer helt med det gjeldende paradigmet ha vanskeligheter med å komme igjennom. Her er jeg enig med Brox og Lien i at behandlingsprosedyrene kan legge hindringer i veien for kontroversiell forskning. Dette er imidlertid ikke spesielt for innvandringsforskningen, men er et generelt fenomen ved ekspertvurderinger. Små forskningsfelt kan imidlertid bli mer dominert av noen få innflytelsesrike personer enn større forskningsfelt.

Å BLI ENIGE om hva det bør forskes på og hvordan det bør forskes, er antakelig en enda vanskeligere oppgave enn å lage en uttømmende oversikt over hva som er gjort så langt. Innvandringsforskningen i Norge var fram til midten av 1990-tallet dominert av en svært kvalitativt orientert antropologisk forskning. Etter den tid har sosiologer, statsvitere og etter hvert til og med økonomer kommet på banen, og tilført feltet nye perspektiver og ikke minst nye metodiske grep. Parallelt med dette har synet på hva som er forskningsetisk forsvarlig og politisk korrekt faktisk forandret seg betraktelig. For ti år siden fikk undertegnede på pukkelen for å publisere statistikk over arbeidsledighet og sosialhjelpsbruk etter etnisk gruppe. Nå gjør Statistisk Sentralbyrå dette rutinemessig. Ved en anledning ble jeg også hengt ut som rasist av en journalist i Aftenposten, fordi jeg brukte begrepene hvite og brune barn når jeg beskrev levekårsforskjeller i Oslo. Det samme hadde neppe skjedd i dag.

NYE GENERASJONER av integreringsforskere kjenner seg lite igjen i beskrivelsen av feltet som tabu-belagt. Det er likevel ingen tvil om at innvandringsforskning er et minefylt felt, og hvis man tråkker utpå med «feil» begreper eller - etter noens mening - uetiske problemstillinger, får man raskt rasiststempelet i panna. Man bør helst være litt tykkhudet for å drive i denne bransjen. Men jeg kan ikke tenke meg et mer faglig utfordrende og samfunnsrelevant tema å forske på. Min erfaring så langt er at det er mulig - om til tider arbeidskrevende - å skaffe finansiering til de spennende prosjektene. Det er altså ikke nødvendig å være feig for å være innvandringsforsker.