Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Må kirken skape homofobi?

«Den konservative del av kirken påstår at homofile er vesensforskjellige fra heterofile, og at de moralske ordningenei samfunnet ikke gjelder for dem.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En norsk teologiprofessor ble i høst fjernet fra stillingen sin fordi han hevdet at homofilt samliv ikke er synd.

Styret ved Det teologiske menighetsfakultet flyttet Jan-Olav Henriksen fra hans stilling i etikk til en stilling i religionsfilosofi, for å hindre ham i å fortsette å forske og undervise i etiske spørsmål rundt homoseksualitet. Dette er i praksis yrkesforbud, og en trusel mot fri forskning på en statsstøttet vitenskapelig høyskole. Derfor er det en sak som vår nye frittalende forskningsminister burde se nærmere på.

Men dessuten viser saken hvor langt en konservativ maktgruppe i kirken er villig til å gå for holde fast på stemplet av homofile som «de andre» i samfunnet.

Vedtaket illustrerer det Nils Axel Nissen kaller en strukturell hverdagshomofobi i samfunnet, som bygger på at homofile og lesbiske oppfattes som vesensforskjellige fra «såkalt vanlige, normale mennesker» (Dagbladet 20.10.).

Henriksens synd var nemlig at han i sitt arbeid med etikk ville behandle homofile og lesbiske som vanlige mennesker, og deres forhold som vesenslike til dem som heterofile har. Han hevder at seksualitet i et homofilt parforhold har samme hensikt som i ekteskap mellom heterofile, og derfor bør partnerskap anerkjennes som en god ordning.

Men dermed har Henriksen brutt med argumentasjonen i den konservative del av kirken. Den påstår at homofile er vesensforskjellige fra heterofile, og at dermed gjelder heller ikke de moralske ordningene i samfunnet for dem.

Her er det et fellesskap med de svært utbredte, konvensjonelt negative holdningene Nissen peker på. Dette er kanskje en grunn til at den kirkelige debatten vekker så stor interesse. I den kan mange høre sine egne fordommer igjen, men nå framført med stor kraft og med en tilsynelatende respektabel begrunnelse.

En undersøkelse av den kirkelige debatten de siste 50 årene viser at det konservative standpunktet gjennomgående har vært å skyve homofile ut som «de andre» (se min artikkel i Norsk Homoforskning, Universitetsforlaget 2001).

Det har variert hvem homofile har vært «de andre» i forhold til. Den første uttalelsen fra de norske biskopene i 1954 kom i anledning forslaget om å oppheve straffelovens § 213 mot homoseksuelle handlinger. Holdningene til homoseksualitet var på det tidspunkt så alment negative at det antakelig ikke forbauset at biskopene sa at «homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting de er».

Og dette var i McCarthy-tiden, så de snakket også om hvordan homosekualitet hadde fått «et uhyggelig omfang i mange land», med henvisning til DNF-48 i København, som allerede hadde fått en avlegger i Oslo! Dermed var homoseksuelle tegnet som et truselbilde mot selve samfunnet. Den som kjenner til homofiles historie i Norge på denne tiden, vet hvor urimelig og usant bildet var.

Dette bildet av homoseksuelle som trusel mot samfunnet ble etterhvert ikke troverdig. Som et resultat av aktiv innsats fra homofiles side i 1960- og 70-årene endret bildet seg i det offisielle Norge.

Gjennom lovgivningen ble homofile en akseptert minoritet på linje med andre minoriteter. Nissen peker på denne identifiseringen som gruppe som en grunn til hverdagshomofobien, og det kan det være noe i.

Men likevel var det denne utviklingen som gav homofile og lesbiske en mulighet til å bli synlige og åpne. Og samtidig som den politiske anerkjennelsen av minoriteter bygget på tanken om identitetsforskjell, var hovedsaken at minoriteter skulle ha samme rettigheter som alle andre borgere.

Lovgivningen og offentlig opinion gir derfor mindre grunn for å behandle homofile og lesbiske som «de andre» enn det hverdagshomofobien gjør. Men her kommer konservative kirkelige synspunkter inn som en støtte til hverdagshomofobiens reaksjoner. Jeg tror at det avgjørende ikke er de teologiske argumentene, men at de opprettholder bildet av homofile som «de andre».

Dette kommer tydelig fram i de offisielle uttalelsene fra Menighetsfakultetet, som Henriksen har brutt med. Det som er karakteristisk for dem er at de ikke gir moralsk veiledning til homofile. Tvert imot legger de all energi i å holde homofile utenfor det moralske univers, i å påpeke at de er «de andre» i forhold til kristen moral.

I disse uttalelsene er seksualitet ensbetydende med heteroseksuelt begjær. Seksualitet blir i utgangspunktet forstått som en tiltrekning mellom mennesker av forskjellig kjønn, og all moral skal regulere denne seksualiteten. Idealer som at mennesket er skapt til å stå i ansvarlige relasjoner med andre, til å vise ansvar og troskap, er forbeholdt det heterofile menneske. Det seksuelle begjær hos homofile blir sett på som vesensforskjellig, det blir karakterisert som «skjev orientering», «i strid med skaperviljen».

Dermed faller homofile også utenfor all seksualmoral knyttet til ekteskapet. I konservativ kirkelig debatt spiller skapelsesberetningen en viktig rolle i argumentasjonen om ekteskap. Mytene om Adam og Eva som de første mennesker blir tolket i moderne post-freudianske kategorier om seksuell identitet, som en begrunnelse for heterofil identitet og ekteskap. Dermed har konservative teologer skapt et heterofilt verdensbilde der det ikke er plass for homofile. Homofiles seksualitet og parforhold kan aldri oppfylle kravet om å omfatte to forskjellige kjønn. De moralske kvalitetene i forhold mellom mennesker av samme kjønn spiller i denne sammenheng ingen rolle. De er i utgangspunktet definert som «de andre», som befinner seg utenfor det moralske området.

Dette kom også til uttrykk i uttalelsene i 1999 fra det konservative flertallet av biskoper i spørsmålet om ansettelse av prester i partnerskap. På den ene siden understreket biskopene at alle mennesker er skapt i Guds bilde, og har samme verd. Dette omfatter også homofile. I den forstand er homofile «vi» og ikke «de andre». Imidlertid gjaldt det ikke ansettelse i prestestillinger. Der blir det stilt «særskilte krav til tro og livsførsel». Men dette er tydeligvis ikke vanlige etiske krav, f.eks. med hensyn til stabilitet, forpliktelse og langvarighet i parforhold. De kravene som stilles opp, er slike som homofile og lesbiske ikke kan oppfylle, nemlig at en har inngått heterofilt ekteskap. Dermed er homofile gjort til de absolutt andre, og utelukket fra moralsk likebehandling.

Mindretallet av biskoper, med bl.a. Stålsett og Köhn, tar også utgangspunkt i at homofile har en fast seksuell identitet, men det gjør dem ikke til «de andre» i moralsk henseende. Tvert imot, de er like når det gjelder moralsk ansvar, og dermed også i adgang til kirkelige stillinger. Disse biskopene stiller derfor ikke krav om et bestemt kjønn eller seksuell identitet, men om å leve i det de kaller «ordnet samliv.» Praksis viser at det kan være i partnerskap eller, som i tilfellet med Jens Olsen og Erling Lae, et langvarig samboerskap.

Den kirkelige debatten om homofile er premissleverandør ut over de rent kirkelige miljøer. De små kristelige gruppene som vil helbrede homofile, vil nok oppfattes som så spesielle at de har liten gjennomslagskraft. De tradisjonelt konservative miljøene, derimot, som tilsynelatende bygger på en teologisk argumentasjon, bekrefter et bilde av homofile som «de andre» og bygger opp under diskriminerende holdninger og fordommer.

Det som nok har skremt styret på Menighetsfakultetet er at det er økende oppslutning i kirken for det mindretallet av biskopene og Henriksen står for: å gi rom for at folk er forskjellige, uten dermed å gjøre dem til «de andre», vesensforskjellige fra «oss».

Dette standpunktet oppfyller ikke helt Nissens ønske om å bryte med inndelingen av mennesker i heterofile og homofile. Men det er en god begynnelse å si at det er OK å være homofil, ja, egentlig likegyldig om du er hetero- eller homofil, det avgjørende er at du tar moralsk ansvar for ditt liv.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!