Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix
Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Dødshjelp

Må min mor først bli avhengig av livsforlengende behandling for å få slippe?

 Jeg synes det er urovekkende at politikere og fagpersoner ikke har større tillit til at vi som samfunn kan klare å komme fram til en tydelig lovgivning her.

Meninger

Etter min oppfatning er det å begrense livsforlengende behandling også en aktiv handling. Å vri bryteren mot venstre og redusere livsforlengende behandling er lov i Norge i dag. Å vri bryteren mot høyre derimot, å sørge for at livet avsluttes på verdig vis, blir ansett som drap. Det har i den siste tiden vært flere debattinnlegg med sterke formaninger om å la aktiv dødshjelp-debatten ligge. Det ville vel ha vært det enkleste.

DATTER: Cecilie Hoxmark.
DATTER: Cecilie Hoxmark. Vis mer

Er virkelig det å begrense livsforlengende behandling mer humant en aktiv dødshjelp? Er det mer humant å dø av dehydrering eller en lungebetennelse uten antibiotikabehandling enn av en morfindose? I debattinnlegget 23. august i Dagbladet reiste jeg spørsmålet om hvorfor ikke min mor (83) med langtkommen Alzheimer kunne få slippe. Hun sitter i rullestol, mangler språk og må få hjelp til alt stell.

Jonas Gahr Støre skriver i Aftenposten 7. september at vi ikke aktivt kan påføre et menneske døden. Og videre at lindrende behandling er å foretrekke framfor livsforlengende behandling. Senter for medisinsk etikk mener i Dagbladet 1. september bestemt at vi ikke kan legalisere aktiv dødshjelp. Vi bør bare tillate begrensning av livsforlengende behandling.

Min mor er avhengig av å bli matet og viser aldri tegn på at hun er sulten eller tørst. Bryteren vris mot høyre hvis pleierne slutter å mate min mor. Det ville vært i strid med norsk lov. Skulle hun derimot få problemer med å få i seg nok næring via munnen, ville det ikke være aktuelt å gi henne intravenøs ernæring og væske. Bryteren vris da mot venstre, og dette kalles begrensning av livsforlengende behandling. Dette er tillatt ifølge norsk lov. Er virkelig disse grensene så klare? Å la være å gi en livsnødvendig antibiotikabehandling vil også være på rett side av loven. Skal vi vente på at min mor skal få en infeksjon før vi kan vri på bryteren? Og da la være å gi henne antibiotikakuren hun vil trenge? Hvordan ville hennes siste dager ha vært med tanke på feber, smerter og hallusinasjoner?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Begge innleggene begrunner motstanden mot aktiv dødshjelp med hensynet til menneskeverdet. Hvem kan egentlig definere hva som er menneskeverd? Og er det slik, som senter for medisinsk etikk skriver, at alt liv har samme verdi? Jeg vet med meg selv at jeg ikke vil ende opp på et sykehjem sjette året på rad uten å være i stand til å kommunisere eller å ta vare på meg selv. For meg er ikke det menneskeverd. Og burde det ikke være en menneskerett å få lov til å ta kontrollen over sin egen skjebne? Jeg mener vi bør ta debatten om muligheten til å skrive et livstestamente, slik at man selv kan få lov til å definere hva en mener er et verdig liv og hvor grensen går.

Både Støre og senter for medisinsk etikk er imot at vi åpner opp for aktiv dødshjelp fordi det vil føre til at grensene flyttes – slik at folk vil føle seg presset til å ta imot aktiv dødshjelp. Jeg synes det er urovekkende at politikere og fagpersoner ikke har større tillit til at vi som samfunn kan klare å komme fram til en tydelig lovgivning her. Det at noe kan gå galt bør ikke være et argument for ikke å ta debatten. Tvert om, tenker jeg, det at man på forhånd er klar over fallgruver vil kunne gjøre en mer beredt til å utforme en mer gjennomtenkt lovgivning. Det er positivt at deler av venstre og Frp’s valgkomité er åpne for å diskutere aktiv dødshjelp. Velkommen inn i debatten, det trengs!