FILM: Det er mye man kan si om «Everything Everywhere All at Once». Men at den leverer på tittelen sin, er det i hvert fall ingen tvil om.
Denne filmen – som allerede har blitt en uventet undergrunnshit i et kinolandskap dominert av superhelter og, øh, superhelter – er fylt til randen av tilsynelatende urelaterte elementer.
Familiedrama og intrikate science fiction-konsepter. Kampsport, hverdagsintriger og hyperaktiv action. Finstemt og grovkornet humor. Realisme, surrealisme og absurditet. Generasjons- og kulturkonflikter, dobbeltgjengere og parallelle virkeligheter. Ironi og inderlighet. Slapstick, metalag og både jordnære og tegneserieaktige rollefigurer. Eksistensialisme på både individ- og kosmisk nivå.
Jo, og bagels og vaskebjørner.
«Everything Everywhere All at Once»
Science-fiction actiondramakomedie
«Å kalle denne filmen overlesset, er som å kalle en appelsin oransje – det er ikke en skavank, det er en del av pakka.»
Alt sammen presentert som et synkronisert lynangrep på sansene av lyd, bilder og hyperkinetisk klipping.
Å kalle denne filmen overlesset, er som å kalle en appelsin oransje – det er ikke en skavank, det er en del av pakka.
Eksistensielt bokettersyn
Evelyn Wang (Michelle Yeoh) er kinesisk immigrant i USA. Hun bor med ektemannen Waymond (Ke Huy Quan) over vaskeriet de driver, med en misfornøyd far (James Hong) på loftet og en enda mer trassig tenåringsdatter (Stephanie Hsu) som Evelyn sliter med å kommunisere med. Eller er det kanskje Evelyn som er misfornøyd og trassig?
Hun føler i alle fall at livet har tatt rennefart og løpt fra henne. Var dette virkelig alt tilværelsen skulle vise seg å være? Snurre viljeløst rundt i sirkler som tøy i en evigvarende vaskemaskintrommel, helt til skattemyndighetene en dag krever bokettersyn og mannen din omsider manner seg opp til å slenge skilsmissepapirene i bordet?
Det kjennes nesten kriminelt
Men en dag skal alt bli snudd på hodet, på alle tenkelige og utenkelige måter.
Rett før skjebnemøtet hos den surmagede skattefuten (Jamie Lee Curtis), skifter Waymond brått personlighet. Den forsagte fjotten med rumpetaske blir en målrettet alfahann som forteller henne at han er Waymond fra et parallelt univers, der historien har tatt en annen retning.
Bagelhull
Og nå er det opp til Evelyn i dette universet å klare å flytte sinnet sitt mellom de andre versjonene av seg selv i andre univers, som fiskesprett gjennom kosmos. Hun er nemlig siste håp om å redde hele multiverset fra skurken Jobu Tupaki, en nihilistisk kraft som er i ferd med å få samtlige virkeligheter til å kollapse i et gigantisk bagelhull av ingenting.
Og dette er bare de første tjue minuttene.
Å prøve å gi fra seg noe mer av handlingen er meningsløst på denne begrensede plassen. Plottet er så intrikat og fullstappet, og har så mange omdreininger per minutt, så mange abstrakte og visuelle konsepter, at det sannsynligvis går raskere å bare se filmen. Det er nok veldig mye morsommere også, for dette er virkelig en film som må oppleves for å skjønne hvor mye den faktisk rommer.
Fort vekk mer enn én gang, også.
Frådende idéfarvann
I tillegg til å være et science fiction-eventyr av ypperste klasse, med slektskap til både «The Matrix» og «Rick & Morty», som på samme tid både omfavner, parodierer og endevender actionkomedie-formelen den bruker som sjangermessig fyrtårn til å lose oss trygt gjennom det frådende idéfarvannet, har den også overraskende mye på hjertet.
Evelyns reiser gjennom multiverset blir nemlig også en reise gjennom hennes egne livsvalg og tapte muligheter, der hvert eneste vendepunkt har skapt en alternativ forgrening i virkeligheten, hvor det avviste veivalget fikk utfolde seg videre. «Hvert avslag, hver skuffelse, har ledet deg til dette øyeblikket,» får Evelyn vite.
Frastøtende og fabelaktig
Og nå er tiden inne for livets bokettersyn, der kvitteringene for forspilte muligheter må brettes ut og gjøres rede for.
Den mildt sagt særegne duoen Daniels (Daniel Kwan og Daniel Scheinert, sjekk ut deres fantastisk absurde kortfilm «Interesting Ball» YouTube her.) står bak manus og regi her, og har spinnvilt imponerende kontroll på alle aspekter av filmen sin, som sys sammen med et krystallklart fokus.
Metafysisk metafor
Både de mange historielagene, reglene i science fiction-universet, tone- og stemningsskiftene som kommer i pingpong-tempo, vekslingen mellom grå realisme og absurdisme, og ikke minst et imponerende variert og sofistikert filmspråk.
Ambisjonsnivået ligger milevis over deres debutfilm «Swiss Army Man», en tilsvarende absurd sjelereise som rykket overraskende hardt i hjerteroten, spesielt med tanke på at den handlet om en skipbrudden (Paul Dano) og et snakkende, prompende lik, spilt av Daniel «Harry Potter» Radcliffe. Og i så godt som alle aspekter lykkes, de. Dette er en moden film, som bak alt fjaset har mye på hjertet om det virkelige liv.
Der forrige kinofilm om multiversets fallgruver, «Doctor Strange in the Multiverse of Madness», så seg fornøyd med lage en underholdende actionreise på tvers av dimensjonene, brukes konseptet her som metafysisk metafor på vår fragmenterte tidsånd i permanent identitetsskvis, der endeløse valgmuligheter skaper endeløs avmaktsfølelse, og total frihet uunngåelig leder til ansvars- og meningsløshet.
En skygge av originalen
Bravo
Danielene hever seg riktignok ikke over underbuksehumoren her heller, vi får kampsport med buttplugger og erotisk ladede scener med ketsjup, sennep og bokstavelig talt pølsefingre i sentrum. Det finnes virkelig tusenvis av steder dette kunne båret fryktelig galt av sted. Men de filmatiske linedanserne kommer seg trygt over avgrunnen, takket være stålfokus og grenseløst overskudd og idétilfang, og et ensemble som makser seg selv til det ytterste.
At Yeoh er en god actionheltinne med dramatisk tyngde visste vi fra «Snikende Tiger, Skjult Drage». Men at hun også er en komedieskuespiller av rang, er det en liten skandale at det tok 59 år før hun fikk vise fram. Likeså at Quan knapt har hatt en filmrolle siden han spilte Indiana Jones’ unge makker, gategutten Short Round, i «De fordømtes tempel» i 1984.
Om Jamie Lee Curtis’ innsats kan jeg ikke si stort annet enn: Bravo.
Sentrifugalkraft
Dette er ikke for alle. Det kan bli mye iblant. Det velkomponerte klimakset varer kanskje en runde eller to for lenge, og selv om den treffer genuint ømme, emosjonelle punkter underveis, kan resolusjonen bikke over i det enkle og sentimentale (selv om det nok er fullstendig med overlegg).
Men jeg tar heller et endeløst antall filmer som vil så mye som denne, enn nok en superheltfortelling som aldri prøver å bryte ut av sine egne rammer for hva den kan være.
Det er lett å føle seg som en sokk i en sentrifuge her. Men akkurat som i livet selv, er ikke det en skavank. Det er en del av pakka.
«Everything Everywhere All at Once»
Science-fiction actiondramakomedie
«Å kalle denne filmen overlesset, er som å kalle en appelsin oransje – det er ikke en skavank, det er en del av pakka.»
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
