- Må pushes hardere.

Kurt Nilsen-plata er preget av forutsigbarhet, mener Dagbladets anmelder.

CD: På dette tidspunktet i Kurt Nilsens karriere – det vanskelige tredjealbumet, intet mindre – må det være lov å ha forventninger.

Der den hastverkspregede førsteplata på sunt og godt vis ble fulgt opp av et langt mer gjennomarbeidet og personlighetssøkende andrealbum, er tredjealbumet stedet for statements, uttrykksmodning, posisjonsbefesting og antydninger om hvor veien skal gå videre.

Nå vet vi at det skal komme en countryplate neste år. Det kan knapt kan sees på som noe annet enn et noveltyaktig sidespor, all den tid «Push Push» inneholder ganske nøyaktig null prosent countrymusikk.

Men det er ikke engang antydninger til små avstikkere i retning andre steder heller, bortsett fra de 36 første sekundene av balladen «Every Once In A While», hvor det høres ut som om han, spennende nok, prøver seg i et sakralt Sigur Ròs-spor. Men det går fort over.

På repeat

Og det er vel her «Push Push» skuffer mest av alt. Dette er en rocka popplate plantet midt i en midtrabatt i midten av midtstrømmen, ei plate som utover å røffe til rockelåtene litt (men bare litt) med noen unntaksvise, småslemme gitarlyder og en kontemporær Kent-følelse her og der, parkerer Kurt Nilsen på forutsigbarhetens oppstillingsplass.

Det blir fort klart at Kurt her skriver den samme låten om igjen og om igjen, refrengene sklir velplassert og svaiende, men like fullt likelydende forbi.

Det er åpenbare dynamiske og stemningsmessige svakheter her som ikke er lette å oppdage på enkeltlåter, men som manifesterer seg i albumformatet.

- Må pushes hardere.

Den evigvarende tonen

Den låta Kurt oftest skriver om og om igjen, er den litt kjedelige fetteren til singelen «Push Push», som på mange vis er prima Kurt-vare. Den kjedelige fetteren har et litt mindre minneverdig refreng og et svakere melodifundament, og mangler også de løftene og overgangene som er essensielle for at Kurt skal få brukt hele sin vokale styrke, herunder den såre, evigvarende toneholdingen som ingen her til lands gjør bedre enn ham.

Den andre låta Kurt skriver om og om igjen, er den veike kraftballaden – ja, det er en selvmotsigelse – som er et kjedsomhetens katastrofeområde i sine verste tilfeller, men som også har sin hederlige utgave i form av avslutningssporet «Dance With Me», eksemplarisk voksenpop med en touch av Bee Gees- eleganse og soul.

Det har altså oppstått et slags stilmessig uføre på Kurt Nilsens tredje plate som det er lett å skyte på pianister, produsenter og andre bakmenn for. De skal få påtaleunnlatelse her, de har antakelig gjort det beste ut av et litt tynt låtmateriale. Derimot er det viktig for alle å se «Push Push» som en endestasjon for akkurat dette Kurt-soundet.

Neste gang bør han få leke med noen som kan tilby andre og mer utfordrende lyd- og produksjonsideer, og ikke minst gjøre hjemmeleksene sine og komme inn i studio med et gjennomgående bedre låtmateriale.

LUT: Men har Kurt Nilsen fulgt oppfordringen? Foto_ Paul S. Amundsen
LUT: Men har Kurt Nilsen fulgt oppfordringen? Foto_ Paul S. Amundsen Vis mer