Filmanmeldelse: «Krigsseileren»

Må ses!

«Krigsseileren» er en hjerteskjærende film om de glemte heltene. En film som gir dem den hyllesten de ikke fikk.

NORGES DYRESTE: Arbeiderklassen blir hedret i den storslåtte filmen "Krigsseileren" - om krigsbidraget som gikk upåaktet hen. Filmen er nå Norges dyreste filmproduksjon. Video: Ymer Media Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

FILM: Norske skip som fraktet varer, mennesker og drivstoff for de allierte styrkene under andre verdenskrig, var konstant under angrep fra ubåter og bombefly. Men mange som jobbet som mannskap på disse skipene, var ikke soldater. De var kokker, matroser, fiskere og maskingutter. Vanlige folk som ble beordret til å seile videre på havet, helt til krigen var over. Når den skulle ende, visste ingen.

«Krigsseileren»

Drama / Krigsfilm

Regi: Gunnar Vikene
Skuespillere: Kristoffer Joner, Pål Sverre Hagen, Ine Marie Wilmann
Premieredato: 23. september 2022
Aldersgrense: 12 år

«En «må se»-film denne kinohøsten»
Se alle anmeldelser

Nå blir historiene til de over 30 000 norske sjøfolkene og deres familier fortalt i den nye kinofilmen «Krigsseileren». Den er basert på ekte historier, men fortalt gjennom fiktive personer. Filmen til regissør Gunnar Vikene har kostet 110 millioner å lage, noe som gjør den til tidenes dyreste norske film. Imponerende krigsscener på lands og til vanns har kostet skjorta, men tipper ikke over for en mangslungen heltehistorie som ligger i bånn. Det solide manuset ledet av en trio med fantastiske skuespillere, gjør filmen til en «må se» denne kinohøsten.

Vanlige folk

For dette er krigshistorien om ekte arbeiderklassefolk i et fattig Norge. Slik sett skiller den seg allerede ut fra de andre norske krigsfilmene som primært handler om motstandsmenn, soldater og forsvarere av fedrelandet. Vi følger sjømennene Alfred (Kristoffer Joner) og bestevennen Sigbjørn (Pål Sverre Hagen) fra Bergen. Alfred er en hengiven far til tre små barn, en kjærlig ektemann for Cecilia (Ine Marie Wilmann), og med et eneste mål; å forsørge familien sin.

Da andre verdenskrig bryter ut, er Alfred og Sigbjørn på jobb på et handelsskip ute på havet. De skal straks dimme, men blir tvunget til å seile videre under de alliertes flagg. Fra å være to bestevenner som står sammen gjennom tykt og tynt, tærer vold og død så til grader på psyken, at Alfred og Sigbjørn blir ugjenkjennelige både fysisk og psykisk. I spiralen av død og faenskap de aldri har sett maken til, klarer Joner og Hagens karakterer å vise at enkelte sår er for dype til noensinne å leges.

Hjemme ventet kvinnene

Hjemme i Norge løper Cecilia samme risiko. Barna skal oppdras, hun må jobbe for føden og se til at samtlige overlever de alliertes bomberegn. Wilmann viser oss at de hjemmeværende kvinnene måtte stå i kryssilden for barnas skyld, uvitende om når de kunne kalle seg selv for enker.

Det skal også trekkes fram barna som spiller i filmen. De evner å vise hvordan kaoset som følger med krig gjør at de må bli voksne på et blunk. Et eksempel på dette er Leon Tobias Slettbakk som spiller unge Aksel. En ung seiler som gråter så hardt at de andre ber ham om å bli voksen. Det river i brystet.

Hjertebank

På mange måter minner filmen om Homers «Odysseen». Alfred og Sigbjørns vidløftige hjemreise skal vise seg å ta flere år. Bak en jernmaske av maskulinitet, viser Joner og Hagen sårbarhet i flere avgjørende øyeblikk. Når håpet om å komme seg vekk ser ut til å ligge bakenfor neste bølge, blir de i stedet dyttet dypere inn i krigen som nekter å gi slipp på dem. De grensesprengende spesialeffektene ute på havet, spesielt når de gjøres i lange one-takes, er nervepirrende å følge med på. I noen av de mest dramatiske scenene, er musikken og dialogen tonet såpass ned, at maskinlyder og bølgeskvulp, er mer enn nok til å gi en hjertebank.

Selv om rekken av norske filmer om andre verdenskrig allerede er blitt lang nå, er dette en original historie som trenger å bli fortalt. Måten krigsseilerne og deres familier ble behandlet på under og etter krigen, er en skamplett. De fikk verken medisinsk hjelp eller økonomisk oppreisning, og de som deserterte, slet med å få seg jobb etter krigen. Vikenes har laget en film som hedrer krigsseilernes innsats, og er ikke redd for å få det til å framstå som det viktigste norske bidraget under krigen.

Forbigåtte helter

«Krigsseileren» er en sterk, medrivende og dypt menneskelig historie, utført av solide skuespillere. En heltehistorie om de forbigåtte heltene, boltret i en heftig krigstidsscenografi.

Hvordan det hadde gått med Norge uten dem, tør jeg faktisk ikke å tenke på.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer