- Må vi velge mellom velferdsstaten og kulturelt mangfold?

Spør forsker Erik Henningsen.

I romanen Gymnaslærer Pedersen dveler Dag Solstad ved det hverdagslige norske uttrykket «Uff, ja, det skjer så mye fælt i verden». En av bokens hovedpersoner, den dedikerte AKP (ml)’eren Nina Skåtøy, gir opp karrieren som lege og tar arbeid som syerske på fabrikk. Der hører hun de andre syerskene bruke uttrykket «Uff, ja…», noe hun optimistisk tolker som et tegn på en gryende opprørsk politisk bevissthet blant kvinnelige medlemmer av arbeiderklassen. Dette til hennes mer desillusjonerte partikameraters forlystelse. For disse, som ikke lenger lever under det AKP’ske verdensbildets fortryllelse, er det åpenbart at uttrykket har lite å gjøre med politisk radikalisme, nært forbundet som det er med et annet hverdagsuttrykk, nemlig det om at «Norge er et godt sted å være».

Når vi nordmenn snakker om hvor godt vi har det her i landet, sikter vi gjerne til at vi er unntatt fra mye av elendigheten som finnes i verden. Når vi snakker om fattigdommen, undertrykkelsen og ufreden i verden, viser vi underforstått til et sted som ligger utenfor vår egen landegrense. Ja, i en forstand er det som om Norge ikke hører til i denne forestillingen om «verden». Dette er en side ved den norske nasjonale selvforståelsen som kan hende er enda mer framtredende i dag enn da Solstads bok utkom tidlig på 1980-tallet, og langt viktigere, tror jeg, enn de museale identitetssymbolene vi gjerne tyr til når vi ønsker å beskrive det særegent norske.

Her finnes også noe av grunnlaget for skepsisen personer med en annen kulturbakgrunn møter blant nordmenn. Det stadig mer synlige innslaget i samfunnslivet av mennesker med «unorsk» utseende og væremåte blir for noen til et bilde på at verden trenger inn i og truer med å oppløse vår hjemlige idyll. Vår hang til å tenke på Norge som en oase av velstand og trygghet kan dermed komme til å virke som et hinder for utviklingen av et kulturelt mangfoldig samfunn.

Den opplagte grunnen til at forestillingen om Norge som et godt sted å være har så sterk gjennomslagskraft er at den er troverdig, og i mange henseender sann. Riktignok gis vi daglig påminnelser om at det finnes urettferdighet og sosiale problemer i Norge, men mye av dette blekner når en trekker internasjonale sammenligninger. I internasjonale levekårsundersøkelser plasserer Norge seg som kjent i det øverste toppsjiktet. Vi er et av verdens rikeste land og velstanden er jevnere fordelt i befolkningen enn de fleste andre steder. Den norske velferdsstaten bidrar til likhet i muligheter for livsutfoldelse blant innbyggerne og gir dem en betydelig grad av trygghet fra fattigdom og fornedrelse.

Utbyggingen av velferdsstaten i tiårene etter annen verdenskrig artet seg som et storstilt og nasjonalt forenende samfunnsutviklingsprosjekt. Det var et forsøk på å brolegge etablerte konfliktlinjer i samfunnet, som dem mellom by og land og arbeid og kapital. Klassesolidaritet skulle erstattes med samfunnssolidaritet. Som Berge Furre påpeker i sin norgeshistorie framsto dette prosjektet en gang på slutten av 1970-årene som mer eller mindre fullendt. Senere har politikken i hovedsak dreid seg om å videreutvikle eller forbedre det eksisterende rammeverket. I tråd med denne utviklingen må synet på velferdsstaten i befolkningen ha gjennomgått viktige endringer, og kanskje særlig gjelder dette generasjonene som har vokst opp i tiden etter at «landet ble bygget».

For mange fortoner nok ikke velferdsstaten seg lenger som et politisk prosjekt, men som en tilstand som naturlig hefter ved Norge og det norske. Dette gjenspeiles ikke minst i måtene vi snakker om velferdsstaten på. Politikere, intellektuelle og folk flest har gjort det til en vane å beskrive denne som et resultat av vår særnorske likhetsorientering. Dermed etableres en kopling mellom velferdsstaten og norsk etnisitet. Velferdsstaten løsrives fra sin historiske sammenheng og gjøres til et uttrykk for en tidløs norsk kultur.

Denne tenkemåten kan være farlig av flere grunner. Når norsk kultur oppfattes som en garantist for tryggheten og velferden kan dette bidra til å frita den enkelte person opplevelsen av ansvar for opprettholdelsen av disse sidene ved samfunnet. Hvilket parti man stemmer på, hvor mye skatt man betaler og hvorvidt man urettmessig benytter seg av velferdsordninger blir liksom gjort uavhengig av spørsmålet om hvilken type samfunn man ønsker å leve i. Tenkemåten inviterer dessuten til å anlegge et velferdsnasjonalistisk blikk på samfunnet. Innvandrere kan dermed komme til å bli sett på som snyltere på en velferdsstat som er skapt av og for etniske nordmenn. Barn av innvandrere, som er født og oppvokst i Norge, kan bli sett på som urettmessige arvinger av velferdsgoder som egentlig tilhører «oss».

En mer sofistikert utgave av velferdsnasjonalismen stiller snarere spørsmål ved om velferdsstaten lar seg forene med et samfunn preget av kulturelt mangfold. Sosiologiprofessor Sigurd Skirbekk målbinder en slik argumentasjon i sin kronikk i Dagbladet 18. august, hvor han varsler om velferdsstatens død. Her framhever han den nordiske lutheranske kulturen som en forutsetning for framveksten av velferdsstaten og dens avhengighet av moralsk oppslutning i befolkningen. Det er nærliggende å tolke Skirbekk dithen at han mener Norge i framtiden må velge mellom en velfungerende velferdsstat og kulturelt mangfold.

BLANDET: Det er feil å tro at kulturell homogenitet er en forutsetning for velferdsstaten. skriver Erik Henningsen. Her hilser dronning Sonja på Bollywood-sangeren Rafaqat Ali Khan under Mela-festivalen i Oslo forrige helg. Foto: SCANPIX
BLANDET: Det er feil å tro at kulturell homogenitet er en forutsetning for velferdsstaten. skriver Erik Henningsen. Her hilser dronning Sonja på Bollywood-sangeren Rafaqat Ali Khan under Mela-festivalen i Oslo forrige helg. Foto: SCANPIX Vis mer

Innvandring fra fattige land i Sør utgjør utvilsomt en viktig og vanskelig utfordring for et land som tilkjenner innbyggerne så omfattende og kostbare rettigheter som Norge gjør, og Skirbekk har rett i at velferdsstaten er avhengig av moralsk oppslutning i befolkningen for å kunne bestå. Men han tar feil når han går ut i fra at kulturell homogenitet er en forutsetning for utviklingen av slik solidaritet. Framfor alt demonstrerer Skirbekk en manglende sans for velferdsstatsprosjektets visjonære og samfunnsbyggende rolle. Like mye som den har forutsatt nasjonal samhørighet har velferdsstaten dreid seg om å skape fellesskap på tvers av sosiale, geografiske og kulturelle skillelinjer og om å løfte tilsidesatte grupper av befolkningen inn på sentrale samfunnsarenaer.

Å ville reservere velferdsstaten for representanter for norsk kultur, enten dette skyldes ren sjåvinisme eller frykt for det kulturelle mangfoldets samfunnsoppløsende konsekvenser, strider derfor mot en av velferdsstatens mest prisverdige og verneverdige sider. Skal velferdsstaten overleve som noe annet enn et utbetalingssystem for rettighetshavere må den revitaliseres nettopp som et samfunnsbyggende prosjekt. I dag må dette innebære at vi for alvor går inn for oppgaven med å innlemme mennesker med en annen kulturbakgrunn enn norsk i det politiske fellesskapet.

- Må vi velge mellom velferdsstaten og kulturelt mangfold?