Må vi velge?

Den siste tiden har det vært stor debatt om økte matvarepriser og om verdens satsing på biodrivstoff. Det er forståelig at man kan få litt dårlig smak i munnen dersom valget står mellom fattiges tilgang til mat og Vestens behov for rent drivstoff. Kirkens Nødhjelp og ZERO vil advare mot forhastede slutninger i denne debatten.

Noen sjokkeres ved tanken på bruk av dyrket mark til noe annet enn mat. Men når protesterte noen sist mot tulipaner, kaffe eller bomullsklær? Disse hverdagslige varene produseres på matjord, men man hører sjelden noen be om importforbud på bomullsklær. Det er heller ikke noe nytt å bruke dyrket mark til produksjon av drivstoff; tidligere brukte bonden i Norge inntil 20 prosent av arealet på gården til fôr til hesten, altså drivstoff. Dessuten er det viktig å ha perspektivene i orden: Biodrivstoffproduksjonen i verden i dag legger ifølge FNs jordbruksorganisasjon, FAO, beslag på 1 prosent av all dyrkbar mark. FAO anslår at i 2030 vil biodrivstoffproduksjonen dekke 2 prosent av jordbruksjorda.

Dersom det var mangel på dyrkbar mark i verden, hadde det vært et enkelt valg ikke å satse på biodrivstoff. Mat går foran alt. Det er imidlertid nok dyrket mark i verden til å produsere både biodrivstoff og nok mat til folk. «Matproduksjonen i verden kan fordobles dersom flere produsenter hadde tilgang til frø, gjødsel og lån, og dersom flere avlinger ble solgt til markedspris. Dersom det nødvendige arbeidet blir gjort, vil produksjonen kunne stige med svimlende hastighet,» sier FAO-leder Jacques Diouf (NTB, 19. april). Til Vårt Land 5. april sier Ole Gjølberg, professor ved Universitetet for miljø- og biovitenskap: «(...) Spesielt i gamle Sovjet ligger det enorme arealer som har ligget brakk siden 1990. Med dagens høye priser vil det bli mer lønnsomt å gjødsle, og avlingene vil øke.» Ifølge seniorrådgiver for landbruk og bygdeutvikling i Norad, Arild Skåra, har Afrika potensial til en fem- eller til og med tidobling av produktiviteten (Klassekampen 26. april). Det er altså muligheter til å produsere mer av både mat og biodrivstoff i verden i dag. Det er ledig jord i verden. Folk sulter ikke fordi det er fysisk mangel på mat, men fordi de er fattige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Klimaendringene er farlige, urettferdige og allerede i gang. FNs klimapanel har sagt at vi må kutte klimagassutslippene med 50-85 prosent og at innen 2015 må reduksjonen i de globale klimautslippene begynne. Det betyr at vi må ta i bruk alle de klimatiltakene vi har nå. Vi kan ikke ekskludere det enkelttiltaket som på kort sikt kanskje kan bidra til de største utslippsreduksjonene i en så stor utslippssektor som transportsektoren.

Produksjon av biodrivstoff er ikke hovedårsaken til at matvareprisene øker. Ifølge FAO bidrar en kombinasjon av faktorer til dette: redusert produksjon på grunn av klimaendringer, lav produksjon i mange utviklingsland, historisk lave kornlagre, økonomisk vekst i flere utviklingsland, økte energi- og transportkostnader på grunn av økte oljepriser og økt etterspørsel etter biodrivstoff. Biodrivstoff bidrar til ca. 10 prosent av prisøkningen, ifølge FAO.

Så kan man spørre om økte matvarepriser er et ubetinget onde for verdens fattige. 70 prosent av verdens fattige bor på bygda i u-land og har tilknytning til landbruk, ifølge regjeringens handlingsplan for landbruk i utviklingspolitikken. Hvis en familie produserer landbruksvarer for større verdi enn det de konsumerer selv, vil en prisøkning på disse varene gagne familien. Utfordringen er at prisøkningen når fram til bonden. De økte inntektene på bygda kan også påvirke flyttestrømmen til byene og bidra til å skape utvikling på landsbygda. På grunn av betydningen landbruket har i fattige land, er et høyere prisnivå et gode.

Det er imidlertid all grunn til å følge prisutviklingen internasjonalt nøye. Høye matvarepriser har også mange tapere. Utviklingslands mulighet og handlingsrom til å gripe inn med subsidier og ulike støtteordninger vil være viktig. Både rike og fattige land må sette i verk tiltak, for eksempel subsidierer myndighetene i Bangladesh ris i urbane områder. Norge må gi matvarehjelp til de fattige i verden som lider på grunn av høyere matvarepriser. En av årsakene til at matvarene har blitt dyrere, er den høye oljeprisen. Derfor mener vi at Norge har et særlig moralsk ansvar.

Dumping av subsidiert mat fra rike land har lenge vært svært ødeleggende for den lokale matproduksjonen og matvaresikkerheten i utviklingsland. At overskuddsproduksjonen i EU og USA nå i økende grad brukes til biodrivstoff i stedet, kan bidra til å hindre dumpingen på u-landenes markeder. Lave matvarepriser har ført til at flere afrikanske bønder har sluttet å produsere mat. I stedet har de tatt imot subsidiert mat fra EU og USA. Et bedre samsvar mellom pris på mat og produksjonskostnader gir et helt annet grunnlag for utvikling av landbruket i fattige land.

Paul Mbole jobber med et biodrivstoffprosjekt i regi av Kirkens Nødhjelp og ZERO i Kenya. Han er provosert over den norske debatten der det blir hevdet at det vestlige kravet om biodrivstoff fører til sult i Afrika. «Biodrivstoff kan gi Afrika store muligheter. Dersom Afrika dyrker råstoff til biodrivstoff, kan det gjøre afrikanerne selvforsynte med energi og føre til velstand for flere mennesker. Dette er en sjanse til å fri seg fra lenkene, fra å være gisler for stadig økende oljepriser,» sier Mbole, som mener det er arrogant å tro at bøndene ikke ser verdien av å dyrke mat, og sier at råstoff til biodrivstoff vil komme i tillegg.

ZERO og Kirkens Nødhjelp mener at det ikke er en motsetning mellom det å ønske en satsing på biodrivstoff velkommen, samtidig som man får på plass internasjonale kjøreregler som stiller krav til hvordan biodrivstoffet produseres. Retningslinjer som sikrer at produksjonen foregår på en sosial og økologisk bærekraftig måte må være sentralt. Det er viktig at produksjonen av bioenergi i seg selv ikke bidrar til økt avskoging og tap av biomangfold. Klimaregnskapet må selvfølgelig også gå opp.

Gjennom satsing på biodrivstoff vil fattige land kunne gjøre seg mindre avhengig av å importere dyr olje. Norge påfører verden store klimagassutslipp gjennom vår oljeeksport og vi tjener oss søkkrike på de høye oljeprisene. Vi i Norge bør være forsiktige med å kritisere at fattige land produserer sitt eget drivstoff, når vi vet hvor store problemer fattige land har med å betale for olje med dagens priser.

Biodrivstoff kan erstatte en viktig del av fossil energibruk verden over. Norge må kutte klimagassutslippene med 90 prosent. Da er det tvingende nødvendig å satse på klimanøytrale drivstoff. Dersom Vestens ledere tar klimatrusselen på alvor og satser på biodrivstoff, får myndigheter i fattige land et fortrinn når det gjelder egen utvikling ved at de besitter en vare som er attraktiv på det vestlige markedet. Dermed blir biodrivstoff et viktig ledd i egen fattigdomsbekjempelse, samtidig som det bidrar til store klimagassreduksjoner.